«Vi gjør mye, men kanskje ikke systematisk»

Om håndtering av rusutfordringer blant unge i barnevernsinstitusjoner i Barne- og familieetaten, Oslo Kommune

Abstract

OsloMet-storbyuniversitetet ved Institutt for sosialfag har, på oppdrag fra Barne- og familieetaten (BFE), gjennomført en studie av håndtering og omfang av rusbruk ved Barne- og familieetatens institusjoner. Studien bygger på et bredt datagrunnlag som består av registerdata, individuelle intervjuer og dokumentanalyser.

Vår hovedproblemstilling i forskningsoppdraget er: Hvilket omfang har rusbruken ved Barne- og familieetatens institusjoner og hvordan håndteres bruken når den avdekkes?

Tidligere forskning viser at unge i barnevernsinstitusjoner ofte har sammensatte utfordringer. Rundt tre av fire har minst én psykisk lidelse med tilknytningsproblemer, atferdsvansker eller rusproblematikk. Disse belastningene kan komme til uttrykk gjennom nedstemthet, utagering og sinne. De sammensatte utfordringene innebærer at ansatte må ha kompetanse innen flere områder, inkludert hensiktsmessige tilnærminger til rusrelatert problematikk.

Rusproblematikk i en storbykontekst fremstår som særlig kompleks, og ungdom fra Oslo rapporterer høyere bruk av rusmidler enn ungdom ellers i landet. Rusrelaterte utfordringer og avhengighet er sammensatt av biologiske, psykologiske, sosiale og økonomiske forhold. Dette fordrer tverrfaglig og forpliktende samarbeid mellom ulike aktører og tjenester for å forebygge, gi omsorg og motivere til liv uten skadelig rus.

Barnevernsinstitusjonenes muligheter til å yte omsorg og støtte tilpasset det enkelte barns behov avhenger av systemiske, organisatoriske og relasjonelle forhold. Forskning og erfaring understreker behovet for å styrke ruskompetansen i møte med unge, både for å forebygge alvorlige rusproblemer og for å sikre at institusjonene kan håndtere og tilby hensiktsmessig hjelp til unge som bruker rusmidler.

For å besvare problemstillingen og bidra med ny kunnskap har vi brukt følgende metodiske fremgangsmåter: individuelle intervjuer med ansatte ved BFE-institusjoner og i bydelsbarnevernet i Oslo, analyser av registerdata fra barnevernet for perioden 1994–2022 og dokumentanalyse av institusjonell praksis i et nordisk perspektiv.

Undersøkelsens hovedkonklusjon er:

Sannsynligheten for at ungdom som bor i barnevernsinstitusjoner blir eksponert for rusmidler er høy. Dette fremgår tydelig av dokumentanalysen av nordisk litteratur og av funn fra register- og intervjustudiene, som viser samme tendens for ungdom i BFE- institusjoner. Som tittelen på rapporten antyder, Vi gjør mye, men kanskje ikke systematisk, er det behov for mer systematikk i det rusfaglige arbeidet ved BFE- institusjonene.

Overordnet peker våre hovedkonklusjoner på behov for utvikling på to områder knyttet til å systematisere og styrke kvaliteten i det rusfaglige arbeidet i BFE-institusjoner. Anbefalingene gjelder etablering av arenaer for å øke rusfaglig kompetanse, og innføring av strukturer for regelmessig ruskartlegging ved inntak, samt jevnlig evaluering og justering av ungdommens tilbud underveis i oppholdet.

Våre anbefalinger for videreutviklingen av det rusfaglige arbeidet er:

Basert på funn fra forskningsoppdraget har vi utarbeidet syv anbefalinger som understreker behovet for individuelle og lokale tilpasning av tilnærminger i møte med rusutfordringer blant unge i BFE- institusjoner. Undersøkelsen viser at ansatte i BFE-institusjoner møter sammensatte faglige og etiske dilemmaer knyttet til rus uten faste arenaer for refleksjon. Dette utfordrer kvaliteten på vurderinger og håndtering av rusrelaterte utfordringer og situasjoner. Vi anbefaler derfor å innføre regelmessig, strukturert saksveiledning basert på 6-trinnsmodellen for etisk refleksjon, og å involvere ungdom der det er mulig for å styrke vurderinger, medvirkning og kvalitet.

Videre viser analysene at rus i liten grad kartlegges systematisk før og under opphold i BFE institusjoner. Konklusjonen er at dette svekker institusjonenes innsikt i ungdommenes rusutfordringer og behov for oppfølging. Vi anbefaler å innføre systematisk og regelmessig ruskartlegging ved inntak og gjennom hele oppholdet, for eksempel ved å ta i bruk kartleggingsverktøyet UngDOK, slik at oppfølging og institusjonsforløp kan tilpasses den enkelte ungdom.

Undersøkelsen viser også at institusjonsansatte i BFE mangler et verktøy som kan binde sammen kartlegging og miljøterapeutisk arbeid. Konklusjonen er at manglende kopling mellom kartlegging og miljøterapeutisk arbeid svekker den rusfaglige kompetansen og arbeidet. Vi anbefaler derfor å tilpasse og innpasse UngDOK i de tre interne fagmodellene – SEM, TEM og FBM – slik at kartlegging og oppfølging av rus blir en gjennomgående og strukturert del institusjonsoppholdet.

Undersøkelsen viser at ansatte og samarbeidspartnere har begrenset oversikt over relevante tjenester, tiltak og kompetansemiljøer for ungdom med rusutfordringer. Hovedkonklusjonen er at mangelen på oversikt reduserer muligheten til å tilby hensiktsmessig hjelp og tilbud til enkeltungdom. Vi anbefaler å etablere en interaktiv nettportal, utviklet i samarbeid med Brukerrådet, som samler og oppdaterer informasjon om kommunale, statlige, frivillige og ideelle tilbud, ressurser og kompetansemiljøer.

Videre viser undersøkelsen at flere BFE institusjoner har bygningsmessige forhold som utfordrer trygghet, oversikt, skjerming og håndtering av tvangssituasjoner. Hovedkonklusjonen er at fysisk utforming i noen tilfeller hindrer forsvarlig arbeid i rusrelaterte episoder. Vi anbefaler å gjennomføre en systematisk gjennomgang av institusjonenes utforming med vekt på trygghet og sikkerhet, og å bruke resultatene aktivt i videre utvikling og tilpasning av bygningsmassen og institusjonstilbudet.

Undersøkelsen viser også at nulltoleranse og dagens praksis rundt rus skaper barrierer for åpen dialog mellom ungdom og ansatte. Hovedkonklusjonen er at dette kan hindre tidlig identifisering av rusutfordringer og konstruktiv oppfølging. Vi anbefaler derfor å utvikle og innpasse skadereduserende tilnærminger som del av de tre etablerte fagmodellene, og å ta opp opplevde barrierer eksplisitt i rusrelatert saksveiledning for å styrke åpenhet og dialog.

Til slutt viser funnene at ungdommenes medvirkning i utvikling av rusfaglig praksis i BFE institusjonene er begrenset. Hovedkonklusjonen er at viktige brukerperspektiver ikke i tilstrekkelig grad påvirker utforming av tiltak og tilnærminger. Vi anbefaler derfor å bruke Brukerrådet aktivt som rådgivende organ i utvikling og justering av rusrelaterte miljøterapeutiske tilnærminger og strukturer, gjennom jevnlige møter og systematisk involvering på vegne av beboerne.

Metodiske fremgangsmåter for våre analyser:

• Datagrunnlaget for oppdragsprosjektet er basert på tre metodiske fremgangsmåter, hvor registerdata, kvalitative intervjuer og dokumentanalyser inngår som empiri.
• Vi har valgt et bredt spekter av fremgangsmåter, som også styrker kvaliteten i det empiriske grunnlaget i dette forskningsprosjektet.
• Mangfoldet i metoder har bidratt til et rikt material som har vært nyttig fordi det har gitt innsikt i flere perspektiver og tilnærminger når det gjelder ungdom og rusutfordringer nasjonalt og internasjonalt og i en barnevernsfaglig kontekst. Dette har bidratt til å styrke troverdighet og pålitelighet i forskningsprosjektet.
• Registerdata som benyttes i dette prosjektet omfatter alle personer født mellom 1982 og 2009 i Norge, samt deres foreldre, for å sikre at individene er i relevant alder (12–18 år) for institusjonstiltak i observasjonsperioden vi har informasjon om barnevernstiltak (1994 – 2022), saksgrunnlag i barnevernet (1994/2013 – 2022) og siktelser for rusrelatert kriminalitet i perioden (2022 – 2022).
• Den kvalitative delen av materialet består av til sammen 59 individuelle intervjuer med ledere og ansatte i BFE- institusjoner og ansatte og ledere i barnevernstjenestene i 7 bydeler.
• Dokumentanalyse baserer på dokumenter knyttet til erfaringer og praksiser i møte med rusrelatert problematikk på barnevernsinstitusjoner i Norden (25), samt supplerende dokumenter om rusrelaterte utfordringer blant ungdom generelt (53).
• Vi har redegjort for svakheter og styrker ved datagrunnlaget, samt forskningsetiske betraktninger og hensyn i forskningsprosessen.

Analyser av intervjuer med informanter i BFE- institusjoner viser:

Analysene av informantene rekruttert fra BFE- institusjonene viser til flere utfordringer knyttet til ungdom som ruser seg jevnlig eller daglig mens de bor i BFE- institusjonene. Utfordringene er ifølge informantene knyttet til ansattes kompetanse og kunnskap til å følge opp ungdommenes rusutfordringer i det daglige miljøterapeutiske arbeidet. Nulltoleranse er utgangspunktet for vurderingene og inngripende tiltak dominerer som håndteringspraksis. Informantene vektlegger behovet for å utvikle miljøterapeutiske tilnærminger som også har søkelys på funksjonene og skadevirkningene av jevnlig rusbruk blant unge. Analysene av informantene viser at det også er behov for mer informasjonsflyt og oversikt over aktuelle lokalbaserte tjenester og tiltak som kan være aktuelle for ungdommer med rusutfordringer.  

Oppsummert så viser analysene at:

• Kartleggingen av rus som gjøres i BFE, viser at ungdommene har erfaringer med rus før inntak.
• Informantene vektlegger at ruserfaringene ofte kan være mer alvorlig enn det som kommer frem i henvisningsskjemaene før inntak.
• Det gjennomføres ikke systematiske ruskartlegginger utover standardisert forløp i løpet av institusjonsoppholdet.

• • Cannabis og alkohol fremstår som de mest brukte rusmidlene blant ungdommene ifølge informantene.
  • Nulltoleranse for bruk og besittelse av rusmidler i institusjonene oppgis av informantene som utgangspunktet for håndteringen av rus i BFE- institusjonene.
  • Rus avdekkes på bakgrunn av mistanke basert på tegn og symptomer, som ifølge informantene knyttes til endring i atferd.
  • Konsekvensene av rusbruk i institusjonene håndheves ifølge informantene gjennom inngripende tiltak.
  • Informantene vektlegger mer søkelys på miljøterapeutiske tilnærminger rettet mot rusens funksjon og skadevirkningene i oppfølging av ungdommer som ruser seg jevnlig.
  • Informantene uttrykker behov for styrket kompetanse og oversikt over tjenester og tiltak som kan sikre oppfølging av ungdom med rusrelaterte utfordringer, utover det som tilbys av barne- og ungdomspsykiatrien (Bup).

•  

Analysene av intervjuer med informanter i bydelsbarnevernet viser:

Analysene av intervjuene med informanter fra bydelsbarnevernet viser at det gjøres ikke systematiske ruskartlegginger av ungdommer før henvisning til BFE. Informasjonen om ungdommenes bruk av rusmidler er i stor grad avhengig av tillit til ungdommene, samt opplysninger fra eksterne aktører som politi, ruskonsulenter og andre som har tett kontakt med ungdommene i bydelene.

Oppsummert viser analysene at:

• Økonomiske rammer, ungdommenes motivasjon og usikkerhet knyttet til effekten av BFE-opphold inngår ofte i analysene som ligger til grunn for institusjonstiltak og plassering av ungdom i BFE-institusjoner.
• Henvisning til BFE-institusjoner for ungdom med rusproblematikk skjer ofte på bakgrunn av sammensatte forhold som skolefravær, vold, truende atferd og omfattende kontakt med politiet.
• Ifølge informantene omhandler vurderingene av rus blant unge i bydelene om komplekse utfordringer, ofte relatert til skolefravær, kriminalitet og vold.
• Erfaringene med håndteringspraksis i BFE- institusjonene viser at for lite og for mye bruk av inngripende tiltak kan ifølge informantene ha uheldige konsekvenser for endringspotensialet til ungdommene som har rusutfordringer.

• Tid til å utvikle betydningsfulle relasjoner mellom ansatte og ungdom er ifølge informantene viktige forhold som kan bidra til endring og hindre at opphold i BFE-institusjoner blir oppbevaring.

Analysene av registerdata viser at:

Basert på kjennetegn ved ungdommenes atferd, foreldre og barnevernssaken, viser analysene at det høy risiko for alvorlig rusbruk hos ungdommene i forkant av første institusjonsopphold.

• En klar tendens til at barnevernstjenestene i Oslo avdekker rus tidligere hos ungdom født rundt 2000 og senere, enn hva tilfellet var for kohorter født på 1980- og 1990-tallet.
• Få ungdommer i institusjon har imidlertid undersøkelsessak igangsatt av barnevernstjenesten relatert til rus, verken i forkant av eller underveis i institusjonsoppholdet.
• Etter innføring av ny kategori i fagsystemene fra 2013-2014, der intensjonen var å synliggjøre barnets psykiske utfordringer og helsebehov, ser vi at andelen ungdom i institusjon der dette saksgrunnlaget er registrert har økt markant.
• Underanalyse av gruppen som er registrert med rus av barnevernet eller politi viser at en av tre er registrert med alvorlig rusbruk i forkant av institusjon.
• Sammenlignet med ungdom i Norge generelt, har ungdom som bor i barnevernsinstitusjon i Oslo svært høy risiko for å delta i rusrelatert kriminalitet - enten i forkant, underveis eller i etterkant av institusjonsoppholdet.
• Det er en klar tendens til at ungdom i institusjon de siste årene i større grad debuterer med rusrelatert kriminalitet i forkant av første institusjonsopphold sammenlignet med ungdom i institusjon for om lag 10 år siden.

Analysene av hensiktsmessige håndteringspraksiser i et nordisk perspektiv viser:

• Det mangler entydig kunnskap om at én miljøterapeutisk modell er mer virkningsfull enn andre ved rusrelaterte utfordringer blant unge. Hensiktsmessig praksis kombinerer systematiske og strukturerte tilnærminger for å fremme kvalitet og likebehandling, samtidig som individuelle og lokale tilpasninger ivaretas.
• Anvendte praksiser for Kartlegging og avdekking omfatter systematisk bruk av strukturerte kartleggingsverktøy. Hensiktsmessig praksis innebærer å identifisere rusproblematikk eller risiko for problemutvikling, og for å prioritere, planlegge og utvikle institusjonstilbudet basert på ungdommenes behov.
• Anvendte praksiser for Begrensning og skjerming omfatter kontrolltiltak, rutiner og regler som brukes for å skjerme ungdom fra rusmidler og tilrettelegge for trygge omgivelser. Hensiktsmessig praksis reduserer bruken av inngripende tiltak ved å utvikle alternativer og anvende et skadereduserende perspektiv.
• Anvendte praksiser for Forebygging og behandling omfatter tiltak som brukes til å hindre utvikling av rusproblemer eller behandle eksisterende utfordringer. Hensiktsmessige praksiser kombinerer ulike tilnærminger basert på individuelle og lokale behov og ressurser.
• Ansattes og tjenestens syn på nulltoleranse dominerer, samtidig er det motstridende problemforståelser mellom ansatte og ungdom. Hensiktsmessig praksis forutsetter etablerte arenaer der ungdom kan formidle sine perspektiver, og ansatte kan reflektere systematisk og etisk over rusrelaterte episoder og tiltak.
• Ungdommene har ofte sammensatte utfordringer, inkludert psykisk helse, rus og kriminalitet, og det mangler enhetlige tilnærminger til håndtering av disse. Hensiktsmessig praksis omfatter differensierte og integrerte tjenester som samarbeider på tvers av sektorer og tilpasser seg individ- og hjemmemiljøet.
• Det mangler en samlet og strukturert tilnærming i den enkelte tjeneste. Hensiktsmessige praksiser omfatter helhetlige og koordinerte tilnærminger som sikrer bedre samarbeid mellom tjenester og sektorer.

Ungdommenes erfaringer og perspektiver

• Ungdom opplever begrenset informasjon og involvering i beslutningsprosesser, og ansattes perspektiver får forrang fremfor ungdommenes egne. Hensiktsmessig praksis styrker medvirkning gjennom tydelig og forståelig informasjon om rettigheter, muligheter og beslutningsprosesser.
• Ungdommene opplever hyppig utskifting av omsorgspersonell og usikkerhet om oppfølging etter institusjonsopphold. Hensiktsmessig praksis etablerer etterverns- og oppfølgingstilbud og tilrettelegger for at ungdommer kan utvikle tilhørighet til hjemmemiljøet underveis i oppholdet.
• Åpenhet og dialog om rusrelaterte utfordringer begrenses av institusjonenes nulltoleranse-innstilling til rusmidler. Hensiktsmessig praksis anvender et skadereduserende perspektiv som tilrettelegger for åpen dialog med lavere risiko for negative konsekvenser.