Embodied performance of operational work in a highsecurity prison

Sammendrag

Denne avhandlingen utforsker hvordan arbeidere i førstelinja ivaretar sikkerheten i organisasjoner, basert på en etnografisk studie av arbeid i et norsk høysikkerhetsfengsel. Fokus er rettet mot hvordan fengselsbetjenter og vaktledere utøver operativt arbeid, som i fengsler innebærer et formelt ansvar for ivaretakelsen av sikkerheten til samfunnet, innsatte og ansatte. Operativt arbeid kjennetegnes av å kontinuerlig navigere usikkerhet på grunn av såkalt situasjonsvariabilitet, som fordi fengselsbetjenter arbeider fysisk nært innsatte, i stor grad avhenger av sosiale faktorer. Å forstå hva og hvem som kan representere en risiko, og hvordan farer (eventuelt) vil materialiseres, er en kompleks oppgave. Variasjonen i operativt arbeid utgjør potensielle spenninger til rasjonalistiske tilnærminger til arbeid innebygget i høysikkerhetsfengsler som byråkratiske organisasjoner opptatt av kontroll og regulering av arbeid. For å vite mer om avstanden mellom implisitte antagelser om arbeid inkorporert i formelle strukturer, og hvordan situert arbeid faktisk utøves, har det blitt etterlyst et større fokus på beskrivelser av faktiske arbeidspraksiser innen sikkerhetsforskning. Deltagende observasjon er en nyttig metode for å gå utover formelle beskrivelser av arbeid med sikkerhet, og for å beskrive arbeid som det utøves i virkelige situasjoner. Gjennom fem måneders feltarbeid i et norsk høysikkerhetsfengsel deltok jeg i fengselsbetjenters og vaktlederes daglige arbeid, hvor både observasjoner og feltsamtaler var sentrale for å forstå utøvelsen av arbeidet. Det overordnede forskningsspørsmålet i avhandlingen er hvordan operativt arbeid utøves i et høysikkerhetsfengsel, og basert på observasjoner av arbeidet i fengselet ble det overordnede spørsmålet adressert gjennom følgende spørsmål: Hvordan utfører fengselsbetjenter operativt arbeid som en kroppsliggjort1 kompetanse? Og, på hvilke måter fremstår formelle representasjoner av arbeid som lite egnet for utførelsen av operativt arbeid? De tre artiklene og kappen viser hvordan fengselsbetjentene utførte operativt arbeid som en kroppsliggjort kompetanse gjennom aktiv tilstedeværelse i fengselsmiljøet ut ifra en bestemt orientering mot risiko og fare. Artiklene viser hvordan fengselsbetjenter ga mening til svake signaler via sansene som bidro til at de merket at «noe er galt», hvordan de stolte på sine egne kroppslige bedømmelser om sikkerhet og fare for å ta forholdsregler i et sosialt og skiftende fengselsmiljø, og hvordan vaktledere ‘skapte’ kapasitet i møte med ulike forstyrrelser gjennom tilpasninger av ressurser basert på lang fengselserfaring. Videre viser artiklene hvordan representasjoner av arbeid, inkludert sikkerhetsregler, bemanningsplaner og bygningsutforming på noen måter fremstod som lite passende for hvordan det operative arbeidet faktisk ble utført, eller i noen tilfeller for hvordan mange betjenter ønsket å utføre det, og slik reduserte betjentenes evne til å løse sikkerhetsproblemer. Avhandlingen bidrar til fengselsforskning ved å gi beskrivelser av sikkerhetsrelatert arbeid slik det utøves i vanlig drift, noe som gir et viktig supplement til overvekten av studier som søker årsaksforklaringer i etterkant av fengselsopprør. Videre gir avhandlingen tre hovedbidrag til sikkerhetsforskningen. Først, avhandlingen teoretiserer hvordan operativt arbeid utføres som en kroppsliggjort kompetanse og hvordan dette bidrar til folks sikkerhet gjennom spesialisert kunnskap2 utviklet gjennom erfaring. Gjennom dette kompletteres 'tynne’ rasjonaliserte forståelser av arbeid i både forskning, politikk og praksis, og bidrar til å komplettere et vanlig fokus på hvordan folk tenker for å løse sikkerhetsproblemer. Dernest gir avhandlingen empiriske beskrivelser fra etnografisk feltarbeid i en høysikkerhetskontekst, som er en ny setting innen sikkerhetsforskning hvor såkalt ‘safety’ og ‘security’ er koblet sammen. Slik utvides typen risikokilder fra teknologi og naturkrefter som tidligere har blitt studert, til å inkludere mennesker i en setting hvor arbeid utøves i nær kontakt med menneskene som assosieres med risiko. Til slutt, empiriske dybdebeskrivelser av arbeid involvert i den daglige ivaretakelsen av sikkerhet ‘på gulvet’ er viktig i et forskningsfelt hvor abstrakte teoretiske begreper og normativ, rasjonalistisk forskning har dominert. Disse beskrivelsene retter oppmerksomheten mot hvordan mangelfulle antagelser om operativt arbeid kan være innebygget i organisatoriske og materielle strukturer, og som utilsiktet kan forme situert praksis.