Litteraturpolitikk i praksis

Forleggere og statens innkjøpsordning for ny norsk litteratur

Sammendrag

Avhandlingen skildrer forleggeres praksis i relasjon til statens innkjøpsordning for litteratur når politikk skal omsettes i bøker. Den gir ny kunnskap om forlagsvirksomhet og innsikt i samarbeid mellom private næringslivsaktører og statlige organer om å iverksette litteraturpolitiske målsettinger. Ordningen har virket i Norge i over femti år – som den eneste av sitt slag i verden. Alle de større forlagene får støtte fra ordningen til et stort antall bokutgivelser hvert år i form av støtte til enkeltverk. Forleggeres arbeid og virke i relasjon til ordningen har vært lite belyst i samfunnsforskningen til nå. Ved hjelp av kvalitative dybdeintervjuer med forlagsredaktører som er blant dem med mest erfaring med dette omfattende kulturpolitiske virkemidlet, får vi innblikk i forlagets perspektiv. Avhandlingen tydeliggjør forlagsredaktørers rolle i det sammensatte systemet som støtteordningen utgjør. Studien finner at håndverket med å jobbe frem god litteratur og kjennskap til søkesystemet, to kompetanser som langt på vei er taus personbasert kunnskap, er avgjørende for at forlagsredaktørene, som søker om støtte, skal lykkes. Arbeidet viser, ved hjelp av en kultursosiologisk innfallsvinkel, hvordan forlagsredaktører legitimerer den statlige støtten til sine utgivelser. Studien viser hvordan behovet for å legitimere ordningen gjennom dokumentasjon manifesterer seg på brukernivå i ordningen. Et sentralt funn er at redaktørenes legitimeringshistorier speiler de litteraturpolitiske målsettingene. En politisk-demokratisk tankegang er fremtredende i de aktuelle redaktørenes måte å legitimere støtten på og i de formelle rammene for ordningen. Parallelt står en autonomi-estetisk tankegang sterkt i redaktørenes praksis. Det er en tankegang som har vært en bærebjelke i ordningen helt fra den ble opprettet, og som fortsatt er et styrende prinsipp, selv om dette kommer lite til syne i de formelle rammene for ordningen. Avhandlingen trekker frem at samarbeid mellom privat næringsliv og myndigheter kan ta ulike former på ulike nivåer i systemet. Den slår fast at ordningen har tydelige korporative trekk i samarbeidet mellom forlagsredaktører som brukere og Kulturrådet som statlig forvalter. Arbeidet taler for en utvidelse av korporatismebegrepet til også å gjelde samarbeid mellom enkeltaktører fra næringslivet og staten om iverksettingen av politiske målsettinger.