In search of the disappeared

The information practices of families of disappeared persons in Colombia

Sammendrag

Tvungne forsvinninger innebærer bortføring av personer og tilbakeholdelse av informasjon om hva som har skjedd med dem. I de fleste tilfeller er det statlige aktører som er ansvarlige for tvungne forsvinninger. Samtidig er det også statlige aktører som er ansvarlige for rettsoppgjør. Leting etter forsvunne er først og fremst en leting etter informasjon. Det er stort sett de pårørende som leter; ofte ved hjelp av NGO-er. Sentrale spørsmål for både pårørende, NGO-er og forskere, er hvilken informasjon som er tilgjengelig, hvordan tvungne forsvinninger kan dokumenteres, og hvordan informasjon kan organiseres, beskyttes, og ivaretas for ettertiden. Dokumentasjonen skal bidra til å oppnå et sosialt, politisk, og rettslig mål om å holde noen ansvarlig for det som har skjedd. I avhandlingen studeres familienes informasjonssøkingsprosess, samt andre informasjonspraksiser som utvikles under deres forsøk på å overkomme hindringene de møter. Ved hjelp av en praksisbasert tilnærming, dokumentanalyse, og intervjuer med pårørende (fem individer, hvorav fire er case-studier) og fire NGO-er som hjelper de pårørende i deres leting, søker avhandlingen å identifisere informasjonspraksis på grasrotnivå, og konsekvenser både for de pårørende og samfunnet. Undersøkelsens setting er Colombia. Colombia er et eksempel på et land med demokratisk styresett, men med mange tvungne forsvinninger, en praksis karakteristisk for latinamerikanske land i flere årtier. Avhandlingen hviler på tre forskningsartikler. Den første artikkelen tar for seg de personlige samlingene pårørende etablerer ved hjelp av NGO-er og familieorganisasjoner. Hvordan og hvorfor ble samlingene laget, hvem har laget dem, og hva betyr de for samfunnet? Målet er å konseptualisere disse samlingene som en del av menneskerettighetsarkiver. Den andre artikkelen ser nærmere på selve søkeprosessen, og kompleksiteten i de sosiale og kulturelle hindringene de pårørende møter som har ledet dem til å samle dokumentasjon. Det rettes oppmerksomhet mot rollen NGO-er og familieorganisasjoner har når det gjelder å veilede i aktivisme og i å lære de pårørende å bevare dokumentasjon. Den tredje artikkelen er en casestudie i prosessen som leder til etablering av et personlig arkiv, hva arkivet betyr, og hvordan det blir brukt for ansvarliggjøring og som et minnesmerke for den forsvunne. Den tredje artikkelen er samtidig et eksempel på et arkiv for de forsvunne; konseptualisert i den første artikkelen. Kappen gir en bredere og mer omfattende diskusjonen av funnene, og forklarer byrden de pårørende har ved å måtte bevise at en forbrytelse har funnet sted i møtet med fornektelse fra statlige aktører som ikke vil etterforske. De pårørende må finne informasjon og dokumentere at en forsvinning har funnet sted for å bygge opp under en formell etterforskning. Jeg viser hvordan pårørendes dokumentasjon er blitt brukt av NGO-er og i forbindelse med overgangsrett (transitional justice)-mekanismer. Jeg viser også hvordan pårørende lærer å dele kunnskap med lokalsamfunnene; ved å dele sine erfaringer og fremgangsmetoder. Avhandlingens hovedbidrag er til fagfeltet arkivstudier, og ligger i konseptualiseringen og oppmerksomheten som rettes mot en eksisterende dokumentasjonspraksis; opprettelsen av personlige arkiv som jeg har kalt de forsvunnes arkiv. Ved å konseptualisere disse arkivene, gir jeg dem en plass under paraplyen menneskerettighetsarkiv, og viser hvordan de bidrar til sosial ansvarliggjøring. For fagfeltet informasjonsstudier, innebærer avhandlingen at begreper som informasjonsbehov (information needs), informasjonssøking (information seeking), informasjonsbarriere (information barriers), og informasjonsbruk (information use) ses på i en ny kontekst (væpnet konflikt, menneskerettighetsbrudd), noe som kan bidra til å styrke begrepene. Avhandlingen har tatt begreper fra to tilgrensende disipliner (informasjonsstudier og arkivstudier) og kombinert dem for å produsere noe nytt; en forståelse av at ansvarliggjøring henger sammen med informasjonssøking og informasjonsbruk når konteksten er menneskerettighetsbrudd og arbitrært byråkrati. Et materielt eksempel på dette er menneskerettighetsdokumentasjon som er laget på grasrotnivå, konseptualisert som nedtegnelser og arkiver. Avhandlingens praktiske bidrag er å belyse dokumentasjonsarbeidet pårørende gjør, og rollen NGO-er spiller når det gjelder opplæring. Dette arbeidet ville ha nytt godt av mer oppmerksomhet fra forskere og arkivister. Avhandlingen demonstrerer også potensialet ikkeinstitusjonell dokumentasjonsforvaltning har som metode for å holde aktører sosialt ansvarlig. For menneskerettighetsfeltet er avhandlingen en påminnelse om hvor grunnleggende menneskerettighetsdokumentasjon kommer fra. Den viser hvordan forsvunne personers pårørende spiller en avgjørende, men allikevel lite anerkjent rolle når det gjelder å få frem dokumentasjon og kunnskap om tvungne forsvinninger.