The influence of citizenship education on students’ political efficacy

Obstacles, possibilities, and promising practices

Sammendrag

Denne avhandlingen utforsker sammenhenger mellom medborgerskapsutdanning og utvikling av elevers politiske mestringstro. Utgangspunktet for arbeidet er forskning som viser at politisk mestringstro kan føre til økt grad av politisk deltakelse. Gitt premisset om at politisk deltakelse er viktig i et bærekraftig demokratisk system, har jeg først skrevet en forskningsoversikt over litteratur basert på International Civic og Citizenship Education Study (ICCS) som behandler utdanning og politisk mestringstro. Videre har jeg gjort kvalitative intervjuer med elever i en samfunnsfagsklasse, for å utforske hva deres perspektiv er når det kommer til hvordan deres opplevelser i
samfunnsfagundervisningen påvirker den politiske mestringstroen deres, og hvordan samarbeidslæring brukt i samfunnsfaget kan påvirke den samme mestringstroen. Avhandlingen tar sikte på å svare på det
overordnede forskningsspørsmålet: Hvordan påvirker medborgerskapsutdanning elevenes politiske mestringstro?

Hensikten med dette arbeidet er å tilføre ny kunnskap om utviklingen av politisk mestringstro til forskningsfeltet medborgerskapsutdanning. Gjennomgående er det også et overordnet mål å gi ny samfunnsfagsdidaktisk innsikt, som et bidrag til å utvikle god praksis både i lærerutdanningen og for lærere som allerede arbeider i skolen. Til slutt tar avhandlingen for seg hvordan ulike teoretiske forståelser av politisk mestringstro vil gi føringer når det kommer til både forståelse av begrepet, hvilke råd som gis til de som driver undervisning i praksis, og hvilken form for demokrati som fremmes gjennom denne praksisen. Et viktig bidrag som denne avhandlingen søker å gi er dermed også å utdype hvilke implikasjoner ulike forståelsene av politisk mestringstro har.

Artikkel 1 inneholder en litteraturgjennomgang som er skrevet sammen med Tessa E. Grevle. Den tar for seg forskningslitteratur som har brukt data fra ICCS 2009 og 2016, og målet er å klargjøre hvilke funn som er gjort når det kommer til sammenhengene mellom medborgerskapsutdanning og politisk mestringstro. Artiklene i utvalget viste at politisk mestringstro tydelig er relatert til ungdoms politiske deltagelse. Videre er det en vanlig anbefaling i litteraturen at medborgerskapsutdanning bør fokusere på å støtte opp under ungdoms politiske mestringstro. Sentrale funn var videre at det er stor variasjon i hvordan variablene som måler mestringstro har blitt operasjonalisert, forstått og brukt i tidligere forskning, og at materialet fra ICCS i liten grad er forsøkt forstått gjennom grundig bruk av teori eller videre kvalitativ utforsking av funn. I artikkelen argumenterer vi dermed for at det er behov for
kvalitative studier som bruker data fra ICCS som utgangspunkt. I tillegg synes det viktig å utvikle teoretisk godt funderte argumenter for å klarlegge og skaffe til veie ny kunnskap om sammenhengen mellom utdanning og politisk mestringstro.

Artikkel 2 utforsker ungdomsskoleelevers oppfatning av hvordan erfaringene deres i samfunnsfagsklasserommet kan bidra til eller begrense politiske mestringstro. Artikkelen bygger på data fra fokusgruppeintervjuer med 13 år gamle norske elever, som ble analysert med konstant-komparativmetode. Elevene peker på at de i samfunnsfagsklasserommet opplever tre hindringer for politisk mestringstro: (1) reaksjoner fra medelever i politiske diskusjoner, (2) en oppfatning om at ungdom ikke blir respektert på grunn av deres alder og (3) en opplevelse av at meninger ikke kan påvirkes eller endres. Elevene peker også på mulige løsninger som kan bidra til å komme forbi disse hindringene. De mener det er viktig å få respekt og støtte i klasserommet, de kan øve på politisk deltagelse i godt strukturerte diskusjoner, og til sist kan det å arbeide i mindre grupper gjøre at elevene føler seg tryggere.
Hovedimplikasjonen av studien er at samfunnsfagslærere bør prøve å få til kritisk analyse i klasserommet gjennom å jobbe for å få frem ulike perspektiver, heller enn å fokusere på elevenes personlige synspunkter. For å få til det, synes det viktig å jobbe med å strukturere klasserommet på en måte som legger til rette for en slik praksis.

Artikkel 3 diskuterer resultatene fra en formativ intervensjon, utført innenfor rammeverket fra kultur-historisk aktivitetsteori. Ulike samarbeidslæringsteknikker ble prøvd ut i samme samfunnsfagsklasse som i Artikkel 2, for å utforske hvordan dette ville påvirke elevenes politiske mestringstro. Datagrunnlaget i artikkelen består av intervjuer med elevene, og konstant-komparativ metode ble igjen brukt i analysen. Hovedfunnene i studien er at samarbeidslæring kan styrke elevenes politiske mestringstro, fordi elevene får mulighet til å øve på demokratiske ferdigheter som diskusjon, samarbeid og konstruktiv sosial samhandling. Samtidig tyder elevenes uttalelser på at det oppstår en motsetning når elevene blir mer opptatt av individuelle prestasjoner enn av den kollektive læringsprosessen, som kan føre til motstand mot samarbeidslæring i elevgruppa.

De viktigste empiriske bidragene fra denne avhandlingen, er først og fremst verdien av å jobbe for et åpent klasseromsklima gjennom å arbeide for gode relasjoner mellom elevene, hvordan elevenes alder og deres påfølgende oppfatning om sin egen (manglende) innflytelse påvirker mestringstroen deres, og hvordan et individualisert klasserom gir utfordringer både for samarbeid og videre for utvikling av politisk mestringstro. I kappeteksten som følger, blir disse punktene analysert fra et deltagerdemokratisk perspektiv, og diskutert i lys av ulike teoretiske forståelser av hva politisk mestringstro faktisk er. Forhåpentligvis kan dette bidra inn i det store prosjektet med å utvikle et bærekraftig demokratisk system gjennom utdanning. Jeg håper også å kunne gi både teoretisk innsikt og praktiske råd til lærere, forskere og politikere som er interessert i å jobbe med og for å opprettholde og fremme ungdoms politiske mestringstro.