Public Health Nurses in Child and Family Health Clinics role in preventing and detecting child maltreatment

A mixed-method study

Sammendrag

Bakgrunn: Å leve uten vold er avgjørende for å oppretholde god fysisk og psykisk helse og livskvalitet. Regjeringen i Norge har sat det høyt på dagsorden å stoppe vold i hjemmet og hjelpe de som har vært utsat for det. De har laget offentlige rapporter, git mye penger til dette arbeidet og satt i gang tiltak i de forskjellige departementene. Vold mot barn hører inn under paraplyen av vold i nære relasjoner, og har alvorlige konsekvenser for barn, familier og samfunnet som helhet. Helsestasjon 0-5 år er et gratis og lovpålagt helsetilbud for barn og foreldre, fra fødsel til skolestart. Helsestasjonen tilbyr regelmessige konsultasjoner som følger et standardisert program med minst 14 konsultasjoner før barnet begynner på skolen og hvor de fleste gjennomføres i barnets første leveår. Det er helsesykepleier som utfører de fleste oppgaver i helsestasjonstjenesten. De jobber tett med familier og er på hjemmebesøk allerede kort tid etter fødsel og er derfor i en unik posisjon for å identifisere og håndtere problemer tidlig. Helsesykepleier har derfor en viktig rolle i å forebygge og avdekke vold mot barn. Til tross for innsatsen viser NOU 2017:12 at offentlige tjenester ikke avdekker alvorlig vold og omsorgssvikt effektivt, delvis på grunn av manglende kunnskap. Rapporten ‘Alvorlig vold mot små barn’ fra 2019 bekrefter dette, og viser at 70% av alvorlige voldssaker involverte barn under et år. Disse barna er for små til å gå i barnehage, og helsesykepleiere kan være de eneste utenfor familien som møter disse barna, men kun to tilfeller ble avdekket gjennom ordinære undersøkelser. Det finnes lite forskning på hvordan helsesykepleier arbeider med å forebygge og avdekke vold i praksis, og eter vår kunnskap finnes det ingen norske studier som undersøkt dete på nasjonalt nivå. Hensikt: Denne doktorgradsavhandlingen undersøker hvordan helsesykepleiere på helsestasjon avdekker og forebygger vold mot barn, samt identifiserer kunnskapshull ved å kartlegge helsesykepleieres eterlevelse av nasjonale faglige retningslinjer, tverrfaglig samarbeid, erfaring med og håndtering av vold mot barn på nasjonalt nivå. De inkluderte artiklene har følgende forskningsmål: 1. Å utforske hvordan helsesykepleiere ved helsestasjon avdekker og forebygger vold mot barn. 2. Å beskrive praksis for hvordan helsesykepleiere ved helsestasjon avdekker og forebygger vold på et nasjonalt nivå, samt identifisere faktorer som er assosiert med økt identifisering. 3. Å undersøke helsesykepleiere ved helsestasjon selvrapporterte kompetanse og håndtering i saker hvor det er potensiell mistanke om et barn er utsatt for vold, samt utforske hvilke vurderinger helsesykepleiere gjør i en slik sammenheng. Metoder: Denne doktorgradsavhandlingen har en mixed method design over tre forskjellige, men komplementerende artikler for å grundig utforske forskningsemnet. Doktoravhandlingen begynner med kvalitative intervjuer for å fange individuelle erfaringer, eterfulgt av en kvantitativ tverrsnitts studie for å undersøke bredere trender, og integrerer metodene for å få både bredde og dybdekunnskap om helsesykepleiers rolle i å avdekke og forebygge vold mot barn. Den første artikkelen hadde et kvalitativ eksplorerende design med individuelle intervju som metode. Det ble utført fjorten semi-strukturerte intervju med helsesykepleiere fra 11 forskjellige helsestasjoner i fem ulike fylker. Funnene fra disse intervjuene ble dereter inkorporert i utvikling av spørreskjemaet brukt i studie 2 og 3. Spørreskjemaet besto av totalt 128 spørsmål og 46 oppfølgingsspørsmål, organisert i fem seksjoner, inkludert demografi, nasjonale faglige retningslinjer og erfaring med vold mot barn, vigneter, kunnskap og holdning. Spørreskjemaet inkluderte både lukkede og åpne svaralternativer. Andre artikkel var en tverrsnitts studie som utelukkende fokuserte på data av kvantitative svar om nasjonale faglige retningslinjer, samarbeid og erfaring med vold, og hvilke faktorer som påvirket identifisering av mistanke om vold mot barn. En deskriptiv oppsummering av dataene ble presentert med frekvens, prosent og gjennomsnit. For å undersøke bakgrunnsfaktorene som var assosiert med økt identifisering av de ulike typer vold, gjennomførte vi en to-trinns logistisk regresjonsanalyse. Tredje artikkel benytet en konvergent mixed method i en fase, hvor kvalitative og kvantitative data fra spørreskjemaet ble integrert. Studien vurderte helsesykepleieres kompetanse og kliniske beslutningsprosess ved bruk av tre ulike pasientvigneter. Mixed method tilnærmingen ga en mer omfattende og helhetlig forståelse av dataene, da den kombinerer styrkene til både kvalitative og kvantitative forskningsmetoder. Resultater: Studien en undersøkte hvordan helsesykepleiere opplever å oppdage og forebygge vold mot barn, og indentifiserte tre hovedtemaer: helsesykepleier (i) integrerer kunnskap for å forebygge vold mot barn som en naturlig del av arbeidet, (ii) streber etter å oppdage vold mot barn, og de (iii) opplever oppgaven som kompleks og krevende. Studie to bekreftet mange av funnene fra den første studien, og viste at helsesykepleierne følger de kliniske retningslinjene og bruker en rekke vurderinger for å oppdage og forebygge vold mot barn. Samarbeid med andre instanser, som barnevernstjenesten, fastleger og sykehus forekom sjelden og var begrenset. Videre viste funnene at selv om de fleste helsesykepleiere hadde erfaring med å Konklusjon: De tre studiene gir til sammen en omfattende forståelse av helsesykepleieres rolle og praksis i å avdekke og forebygge omsorgssvikt i Norge. Studie én fremhever integreringen av kunnskap om forebygging i daglig praksis og de utfordringene sykepleiere står overfor, noe som antyder behovet for tydeligere retningslinjer, verktøy og bedre samarbeid med andre helseaktører. Studie to bekrefter helsesykepleieres integrering av retningslinjer og betydningen av tverrfaglig samarbeid, samtidig som den påpeker hvordan deres alder og erfaring påvirket evnen til å avdekke av omsorgssvikt. Studie tre identifiserer et gap mellom helsesykepleieres evne til å gjenkjenne omsorgssvikt og deres opplevelse av trygghet i å håndtere slike tilfeller, noe som indikerer behovet for yterligere opplæring og støtte. Totalt set understreker disse studiene behovet for forbedret samarbeid med andre instanser, målretede retningslinjer, behov for kontinuerlig fagutvikling og tilrettelegging for å forbedre arbeidet med å forebygge og avdekke vold mot barn. Studien illustrerer også behovet for å gi helsesykepleiere praktiske strategier og støtte for å øke deres trygghet i å håndtere saker når de har mistanke om vold. Videre forskning bør evaluere effekten av intervensjoner som opplæringsprogrammer, tverrfaglige samarbeidsinitiativer og oppdaterte nasjonale faglige retningslinjer, for å forbedre rapporteringen av vold mot barn. Videre forskning bør også undersøke organisatoriske forhold og utdanningsfaktorer.