The Patient-Specific Functional Scale (PSFS) for measuring rehabilitation goals for patients with stroke

Sammendrag

Bakgrunn: I Norge blir cirka 10.000 personer innlagt på sykehus på grunn av hjerneslag årlig, og mange har behov for tverrfaglig rehabilitering. Å sette mål er en viktig komponent i rehabiliteringsprosessen, og litteraturen påpeker behovet for et verktøy som kan identifisere, dokumentere og måle rehabiliteringsmål for pasienter med hjerneslag. Måleinstrumentet Pasientspesifikk Funksjonskala (PSFS), kan være relevant for dette formålet, siden pasientene identifiserer og vurderer egne aktivitets-vansker. Imidlertid har PSFS ikke blitt grundig undersøkt for denne diagnosegruppen. Mål: Å undersøke PSFS som et verktøy til å identifisere, dokumentere og måle rehabiliteringsmål for pasienter med gjennomgått hjerneslag ved å undersøke anvendelighet, validitet, reliabilitet, responsivitet og tolkbarhet av PSFS, samt ved å utforske innholdet i pasientenes PSFSmål. Metoder: Avhandlingen er basert på to ulike pasientutvalg, og består av to prospektive kohortstudier og en tverrsnittstudie. Artikkel Ⅰ inkluderer 59 pasienter med ervervet hjerneskade (ABI) (92% slag), mens Artikkel Ⅱ og Ⅲ inkluderer 71 pasienter med hjerneslag, alle innlagt på en spesialisert rehabiliteringsavdeling i mer enn 10 dager. PSFS ble gjennomført som en del av en målsamtale med en Shared Decision-Making (SDM) tilnærming. Den innsamlede dataen inkluderte også kognitiv funksjon, afasi, syn, generelt funksjonsnivå, ADL, gangfunksjon, ganghastighet og pasientopplevd endring av funksjon. Vi beregnet andelen deltakere som var i stand til å gjennomføre PSFS og tiden brukt på identifiseringen av rehabiliteringsmål og fullføring av PSFS. COSMIN sjekkliste guidet analysemetodene for måleegenskapene til PSFS. PSFS-målene ble linket til ICF kategorier, og vi beregnet antall ganger hver ICF-kategori ble linket. Vi beregnet også frekvensen av pasienter som satte PSFS-mål innen funksjonsområdene; gange og mobilitet, ADL, språk, kognisjon og syn. Resultat: Femtifire av 59 deltakere var i stand til å fullføre PSFS. De fem som ikke var i stand til det, hadde alvorlige språklige eller andre kognitive vansker. Ni deltakere som ble innlagt på rehabiliteringsenheten i den akutte fasen, klarte å fullføre PSFS. Gjennomsnittlig tid brukt på å identifisere rehabiliteringsmål og fullføre PSFS var 28 minutter. Kognitiv funksjon hadde den største betydningen for endringer i PSFS skårene, slik at pasienter med høyere kognitiv funksjon forbedret seg mer på PSFS. Gjennomsnittlig PSFS-skår ble forbedret med 2.6 poeng fra innleggelse til utskrivelse, og med 1.2 poeng fra utskrivelse til tre måneder etter utskrivelse. Åtti prosent av PSFS-målene var aktiviteter i ICF, noe som indikerte tilfredsstillende innholdsvaliditet. Reliabiliteten ble vurdert til å være tilfredsstillende med en ICC på 0.81. SEM ble kalkulert til å være 0.70 poeng, SDC 1.94 poeng, og MIC 1.58 poeng. Konstruktvaliditeten var moderat og responsivitet med en konstrukttilnærming var høy. Responsivitet vurdert med en kriterietilnærming resulterte i en tilfredsstillende responsivitet fra innleggelse til utskrivning, men en lav responsivitet fra utskrivning til 3 måneder etter utskrivning. En tak-effekt ble observert hos 25% av deltakerne tre måneder etter utskrivelse. "Gå og bevege seg omkring" og "Egenomsorg" var de mest vanlige PSFS-målene. De fleste deltakere med nedsatt gangfunksjon hadde mål relatert til gangfunksjon, men bare noen få deltakere med kognitive eller visuelle vansker hadde mål relatert til disse funksjonsområdene. Bare halvparten av PSFS-målene var relatert til områder som var målt med de standardiserte måleinstrumentene brukt i denne studien. Konklusjon: Funnene indikerer at PSFS egner seg til å identifisere, dokumentere og måle rehabiliteringsmål for pasienter i sub-akutt slagrehabilitering når det ble brukt i en samhandling mellom pasient og fagperson.