Rich pasts and risky futures

- Norwegian media narratives of climate and oil in liminal times

Sammendrag

Til tross for økt fokus på klimapolitikk og tiltak på alle samfunnsnivåer, er den kausale forbindelsen mellom olje- og gassindustrien og klimaendringer tilslørt i den offentlige debatten i Norge. Dette prosjektet argumenterer for at en slik tilstand hindrer konstruktiv debatt om fremtiden til oljeindustrien i Norge. Det utforsker faktorene som opprettholder denne frakoblingen og undersøker mulighetene for at den profesjonelle journalistikken kan utfordre den. Eksisterende forskning fremhever de ulike karakteristikkene ved det "norske klimaparadokset", der Norge har som mål å være i frontlinjen i kampen mot klimaendringer samtidig som landet er en av verdens største eksportører av olje og gass. Medie- og journalistikkforskere har identifisert dobbeltmoral i journalistikken og den hegemoniske innflytelsen til det oljeindustrielle kompleks. Sosiologer har understreket hvordan de presserende tvetydighetene mellom klima og olje har ført til ulike mestringsstrategier, og knytter disse til den høye graden av klimaskepsis blant den norske befolkningen. Basert på disse innsiktene og med fokus på perioden etter at Parisavtalen ble vedtatt, utforsker dette prosjektet nye metoder for bedre å fange og forstå dynamikken som tilslører en debatt om fremtiden til oljeindustrien i Norge. Prosjektet setter søkelys på hvordan sentrale aktører, inkludert journalister, forteller om klimaog oljespørsmål i media i liminale øyeblikk, når samfunnsstrukturer destabiliseres, som under koronakrisen. I disse øyeblikkene intensiveres meningsdannelsen for å håndtere tvetydigheter som oppstår på samfunns-, gruppe- og individnivå. Å studere fortellinger i liminale tider kan dermed avsløre både muligheter og hindringer for fremvoksende narrativer, som igjen kan bidra til å forstå potensiale for klimahandling. Ved å fokusere på "narrativt arbeid" og anvende koblingsmetoden – hvordan aktører kobler ulike elementer i sine fortellinger – peker dette prosjektet på hvordan aktører narrativt navigerer bort fra klima-olje-forbindelsen, noen ganger ved å skape "liminale narrativer" der betydningen av tid og rom endres. Dette prosjektet antyder at, når det støttes av teorien om sosiale forestillinger, kan koblingsmetoden produsere en mer nyansert og lagdelt forståelse av de underliggende forholdene som er nødvendige for den transformative endringen som trengs for å håndtere klimaendringer. Et viktig funn er at den sosiale forestillingen om det "norske oljeeventyret" i stor grad understøtter det narrative arbeidet som gjøres av ulike aktører, og fungerer som en narrativ ressurs i håndteringen av olje-klima-spørsmål. Dette innebærer at fortiden (fra oppdagelsen av olje) sees på som rik og vellykket, og at det er få eller ingen visjoner som strekker seg utover oljealderen. Gitt utfordringen med å forestille seg en fremtid uten olje i mediefortellinger, utforsker prosjektet også fremveksten av "fremtidsfortellinger om klima" i journalistikken, der samfunn etter oljen blir skildret. Gjennom tekstanalyse og intervjuer med journalistene bak disse fortellingene, finner prosjektet at slike narrativer har potensial til å engasjere leserne dypt. Journalistene ser også på det som et nyttig verktøy for å engasjere leserne om klimaendringer innenfor rammene av journalistikken som profesjon.