Evaluering av faggruppeorganiseringen ved Handelshøyskolen og Institutt for sosialfag, OsloMet

Rapport fra Senter for profesjonsforskning, januar 2025

Sammendrag

Senter for profesjonsforskning har på oppdrag fra fakultetsledelsen (kontrakt datert 02.10.2024) evaluert faggruppeorganiseringen av Handelshøyskolen (HHS) og Institutt for Sosialfag (SF) ved Fakultet for Samfunnsvitenskap, OsloMet. Denne organisasjonsmodellen ble iverksatt på Handelshøyskolen fra 1.8.2019, og på Institutt for sosialfag fra 01.01.2020. Omorganiseringen ble beskrevet som en omlegging fra en utdanningsbasert modell til en faggruppemodell. Formålet, slik det kom til uttrykk i dokumentene, var å åpne for bedre prioritering og ressursbruk på tvers av studieprogrammer og å styrke integrasjonen av forskning og utdanning.

Begge instituttene har fem faggrupper ledet av faggruppeledere med personalansvar. På evalueringstidspunktet, høsten 2024, er faggruppelederstillingene inne i sin andre åremålsperiode. For begge instituttene har det vært stabilitet i faggruppenes inndeling og titler. På begge instituttene har det vært stor utskiftning i hvem som har hatt stillingene som faggruppeledere.

Datakildene i evalueringen har vært en elektronisk spørreskjemaundersøkelse til ansatte ved de to instituttene og ansatte i studieadministrasjonen ved fakultetet (svarprosent 43,6%), intervjuer med faggruppeledere og instituttledelsen (18 intervjuer), samt bakgrunnsdokumenter og informasjon fra fakultetsadministrasjonen om faggruppelederstillingene, generell stillingsutvikling, utviklingen i publikasjonspoeng, studentenes gjennomføringsprosent og studiepoengproduksjon.

Evalueringen viser at det ikke er noen endringer i det store bildet når det gjelder stillingsutvikling, utviklingen i publisering, studentenes gjennomføring eller studiepoengproduksjonen som kan tilskrives endring av organisasjonsmodell.

Spørreundersøkelsen viser at ansatte på Handelshøyskolen jevnt over er mer positive til faggruppeorganiseringen enn ansatte på Institutt for Sosialfag. Generelt er de som er ansatt etter omorganiseringen til en faggruppemodell, mer positive enn de som ble ansatt før omorganiseringen og dermed har erfaring med den tidligere såkalte utdanningsbaserte modellen.

Både på Handelshøyskolen og Institutt for Sosialfag rapporteres det mest positivt om at faggruppeorganiseringen legger til rette for god personalledelse, at man vet hvor man skal gå med spørsmål og problemer, godt forskningssamarbeid innen faggruppa og godt arbeidsmiljø på instituttet.

Både på Handelshøyskolen og Institutt for Sosialfag rapporteres det mest negativt om at faggruppeorganiseringen legger til rette for godt forskningssamarbeid på tvers av eller utenfor faggruppene, og godt undervisningssamarbeid på tvers av eller utenfor faggruppene. På Sosialfag rapporteres det også i stor grad negativt om hvorvidt faggruppeorganiseringen legger til rette for god utnyttelse av forskningsressurser og personale.

De områdene der det er størst forskjeller mellom de som ble ansatt før og etter omorganiseringen, er om man er helt enig i at faggruppeorganisering legger til rette for godt forskningssamarbeid innen faggruppene (21 og 44%), og om man er helt enig i at faggruppeorganiseringen legger til rette for godt arbeidsmiljø på instituttet (23 mot 39%). Derimot er det færre blant de som ble ansatt etter omorganiseringen som er helt enige i at de vet hvor de skal gå med spørsmål og problemer.

Både på Handelshøyskolen og på Institutt for Sosialfag er det variasjoner mellom faggruppene når det gjelder de ansattes vurderinger av faggruppeorganiseringen.

En forskjell mellom instituttene er at faggruppene på Handelshøyskolen i større grad er organisert etter fag (disipliner), mens faggruppene på Sosialfag er organisert tematisk, noe som gjør det mindre tydelig hvorfor medlemmene tilhører den gruppen de er organisert i.

Hvorvidt faggruppeorganiseringen har ført instituttene nærmere de ønskede målene lar seg ikke uten videre besvare, både fordi det er relativt store forskjeller mellom implementeringen på de to instituttene og de rapporterte erfaringene med organisasjonsmodellen, fordi det innad på hvert institutt er relativt store forskjeller mellom faggruppene, og fordi omorganiseringer trenger tid til å virke, særlig fordi modellen og stillingene var nye og praksis måtte utvikles underveis.

Faggruppeorganiseringen har ført til at de faglige ressursene kan brukes og brukes mer på tvers av studieprogrammene. Faglige ansatte underviser på tvers av nivåer og på ulike bachelorprogram. Særlig fra Handelshøyskolen rapporteres det positivt om dette. At faggruppeorganisering legger til rette for god utnyttelse av forskningsressurser og – personale er nesten halvparten av de ansatte på Handelshøyskolen enige i, nærmere 20 prosent svarer verken-eller, mens 32 prosent er uenige.

At faggruppeorganiseringen legger til rette for god utnyttelse av undervisningsressurser og –personale er 60 prosent på Handelshøyskolen enige i, 14 prosent svarer verken eller mens 26 prosent er uenige. På Sosialfag er flertallet uenige i at dette er god ressursutnyttelse både når det gjelder forskningsressurser og utdanningsressurser.

At faggruppeorganiseringen legger til rette for styrket integrasjon av forskning og utdanning, er flertallet på Handelshøyskolen, ca 60%, enige i og selv om det er variasjon mellom gruppene, ligger de fleste på den positive siden av skalaen. På Sosialfag er flertallet uenige, og selv om det også her er variasjon mellom gruppene, er det ingen faggrupper som er enige. Det kan være et uttrykk for at det ikke er en nødvendig kobling mellom faggrupper og integrasjon av forskning og utdanning.

Faggruppeorganiseringen har noen problematiske sider, særlig at den har medført en oppsplitting av utdanningene. Mindre helhet og mer fragmentering rundt utdanningene er svakheten ved faggruppeorganiseringen som framheves i svarene på spørreskjemaets åpne spørsmål og i intervjuene. Fragmentering av utdanningene knyttes til at utdanningsprogrammene bemannes av ansatte som er spredt på flere faggrupper (og ledere), og til at det mangler velfungerende arenaer for å drøfte utdanningsfaglige temaer. Det skaper koordineringsutfordringer og arbeidskrevende «kabaler» for å bemanne undervisningsoppgavene. Dette gjelder for begge instituttene, men synes likevel spesielt krevende på Sosialfag, noe som blant annet kan ha sammenheng med mindre overlapp mellom hvilke faggrupper personer tilhører, og hvilket program de underviser på, at flere personer er involvert i hvert enkelt emne, slik at planleggingen av hvert enkelt emne typisk krever at flere personalledere er involvert, og at det er mindre overlapp mellom programkoordinatoransvar og personalansvar.

Faggruppeorganiseringen beskrives som en matriseorganisering, men det er i noen grad utydelig hva som er prinsippet bak den vertikale ansvarslinjen – faget som faggruppen er organisert etter, særlig på Sosialfag. Videre synes det ikke som den horisontale ansvarslinjen har tilstrekkelig velfungerende struktur. Det synes behov for å klargjøre ansvarsforholdene når det gjelder undervisning og undervisningsplanlegging, se på studieadministrasjonens rolle i undervisningsplanleggingen, og ettersom faggruppelederstillingene er åremålsstillinger, å sikre institusjonell hukommelse i undervisningsplanleggingen.