Hand hygiene, infection prevention and antibiotic use in nursing homes

Sammendrag

Bakgrunn: Helsetjenesteassosierte infeksjoner (HAIs) er en stor trussel mot pasientsikkerheten. Beboere på sykehjem er spesielt sårbare for alvorlige konsekvenser ved en infeksjon, som sykehusinnleggelse og død, på grunn av sannsynligheten for redusert immunforsvar, flere kroniske sykdommer, polyfarmasi og ofte kognitiv svikt. Mange HAIs kunne vært unngått, og god håndhygiene er det mest kostnadseffektive forebyggende enkelttiltaket vi har mot spredning av infeksjoner. Infeksjoner blir ofte behandlet med antibiotika. Unødvendig bruk av antimikrobielle legemidler kan øke den antimikrobiellresistens, noe som anses som ett av de største globale folkehelseproblemene. Få studier har forsket på hvordan man kan bedre håndhygienen på sykehjem, og ingen fra Norge.

Hensikt: Denne studien hadde som mål å prøve ut nye metoder for å oppnå en langvarig atferdsendring i håndhygienepraksis, blant helsepersonell på sykehjem. Studien har utforsket håndhygienepraksis blant helsepersonell (Artikkel I), og infeksjoner og antibiotikabruk blant beboerne (Artikkel II). Videre ble effekten av intervensjoner vurdert, på både håndhygienepraksis og antall infeksjoner og antibiotikabruk i sykehjem (Artikkel III).

Metode: Denne kvasieksperimentelle studien inkluderte 22 sykehjemsavdelinger. Avdelingene rapporterte ukentlig om infeksjoner og antibiotikabruk i 18 måneder, fra februar 2021 til august 2022. Håndhygieneetterlevelse ble gjennomført med bruk av Verdens helseorganisasjon (WHO) sitt validerte observasjonsskjema. Observasjonene ble gjennomført i februar og mars 2021 og i september og oktober 2022. Etter seks måneder ble tre avdelinger som hadde gjennomsnittlige verdier av håndhygieneetterlevelse og infeksjonsrater valgt til å implementere intervensjoner, basert på Banduras teori om atferdsendring. De resterende 19 avdelingene fungerte som kontrollavdelinger og fortsatte normal praksis. Intervensjonene ble designet av tre forskjellige grupper: fagutviklingssykepleiere og ledere, “bedside” helsepersonell, og forskere som samarbeidet med sykepleierstudenter. Intervensjonene var basert på “social cognitive theory” og WHO’s multimodale modell, og besto av undervisning, plakater, ultrafiolett-lysboks og intervjuer.

Resultater: I den første studien (Artikkel I), ble håndhygienepraksis undersøkt i 20 sykehjemsavdelinger under COVID-19-pandemien. Sykepleierstudenter i praksis ved sykehjemmene gjennomførte observasjonene. Totalt ble 7316 indikasjoner observert, og håndhygiene ble utført i 58,3% av dem. Håndhygieneetterlevelsen gikk ned fra februar til mars (65,8% – 51,4%), og det var store variasjoner mellom de ulike avdelingene (26,4 – 83,1%). I tillegg var det forskjeller mellom ulike grupper helsepersonell, hvor håndhygiene ble utført og hvilken type indikasjon. Når helsearbeidere brukte hansker, var etterlevelsen bare 35,3%. I den andre studien (Artikkel II), ble infeksjoner og antibiotikabruk undersøkt gjennom de første seks månedene i 21 sykehjemsavdelinger. Resultatene viste 495 rapporterte infeksjoner, 53 sykehusinnleggelser og 11 dødsfall relatert til infeksjoner. Den totale infeksjonsraten var 5,37 per 1000 liggedøgn. Selv om datainnsamlingen var under COVID-19-pandemien, var urinveisinfeksjoner den vanligste infeksjonen. Av de rapporterte infeksjonene ble 97,6% av dem behandlet med antibiotika. Regresjonsanalyser viste at den største faktoren for økt infeksjon på en avdeling, var å være en korttidsavdeling. Den siste studien (Artikkel III), inkluderte alle de 22 sykehjemsavdelingene. Tre av dem fikk intervensjoner for å forbedre håndhygieneetterlevelsen. Etterlevelsen økte i intervensjonsavdelingene fra 54,7% til 60,9%, mens etterlevelsen gikk ned i kontrollavdelingene fra 59,5% til 51,3%. De tre “etter-indikasjonene” hadde den høyeste etterlevelsen av håndhygiene, og det var også disse som opplevde den største økningen i etterlevelse etter implementeringen av intervensjonene. Håndhygieneetterlevelsen når man brukte hansker forble lav, selv etter intervensjoner (38,9%).

Konklusjon: Håndhygieneetterlevelsen på sykehjem er for lav til å forhindre spredning av alle infeksjoner. Infeksjonsraten i norske sykehjem tenderer mot å være høy, sammenlignet med andre land. Disse funnene understreker behovet for å bedre håndhygieneetterlevelsen blant helsepersonell på sykehjem. Intervensjoner basert på WHO’s multimodale modell og med fokus på atferdsendring kan bedre håndhygieneetterlevelsen.