Pedagogical reorientation and qualitative self-transformation. Teachers’ and students’ experiences with physical education informed by the Practising Model

Sammendrag

Denne avhandlingens fokus er undervisning og læring i kroppsøving på en norsk ungdomsskole, informert av en pedagogisk modell kjent som Øvingsmodellen. Studiens overordnede mål har vært å utvide vår forståelse av fenomenet øving i kroppsøving og jeg har derfor stilt følgende forskningsspørsmål: Hvordan erfarer lærere og elever i ungdomsskolen å utforske en kroppsøvingspraksis informert av Øvingsmodellen, og hvordan kan disse erfaringene bidra til en videreutvikling av modellen? Studien er gjennomført som en interaktiv aksjonsforskningsstudie og har involvert et tett samarbeid med kroppsøvingslærere. Sammen har vi reflektert over tidligere praksiser og fremtidige muligheter, designet undervisningsperioder, gjennomført dem, observert utfallet, evaluert undervisnings- og læringserfaringer og finjustert vår pedagogiske tilnærming før vi igjen har testet den i praksis. Kvalitative data er samlet inn gjennom observasjon av 21 kroppsøvingsøkter, ni arbeidsmøter med lærere, ni lærerintervjuer, 22 elevintervjuer og 21 elevdagbøker. De teoretiske perspektivene som er anvendt i avhandlingen omfatter fenomenologisk filosofi, eksistensiell pedagogikk, og et didaktisk rammeverk kjent som The Joint Actions in Didactics framework. I Artikkel 1 er det mest fremtredende funnet knyttet til en av lærernes endrede rolleutøvelse. Behovet for en slik endring ble utløst av en rekonseptualisering av etablerte roller og undervisningsstrategier, noe som ledet til det vi identifiserte som epistemologiske brudd og oppgaveoverbelastning. Vi diskuterer deretter fremveksten av for mange forskjellige didaktiske submiljøer, hver og en med unike læringsløp. Et slikt pedagogisk landskap gjorde det vanskelig for læreren å gi tilstrekkelig støtte til alle elevene. På dette grunnlaget konkluderer vi med at det er avgjørende å avgrense det overordnede temaet og klargjøre ansvar før en slik pedagogisk reform settes i spill. Det kritiske vendepunktet for læreren fremsto som en konseptuell endring der han forlot rollen som organisator og i stedet inntok rollen som en nær, nysgjerrig og spørrende lærer som trakk på en rekke forskjellige undervisningsstiler. I Artikkel 2 diskuterer vi først det relasjonelle aspektet ved øving og hvordan tre nivåer av intersubjektivitet - primær, sekundær og narrativ - påvirket elevenes erfaringer. Deretter undersøker vi det kroppslige aspektet ved å diskutere hvordan en dialektisk orientering mellom grundige overveielser, bevisste refleksjoner og kroppsliggjorte handlinger førte til en kreativ og våken målrettethet. Dette støttet utviklingen av nye bevegelsesmuligheter og hjalp elevene med å oppdage nye måter å erfare mening i bevegelseslandskap. Til slutt tar vi opp de emosjonelle aspektene, der vi fant at affektive moduser som entusiasme, glede og usikkerhet fungerte som affordances (muligheter for handling) som ga retning og mening. Usikkerhet viste seg å være den viktigste følelsen å håndtere, hvor eierskap, adekvate utfordringer, dype refleksjoner, kreativitet, problemløsningsstrategier, følt fremgang og aktive repetisjoner over tid fremsto som avgjørende komponenter for å holde usikkerheten innenfor det produktive området. Vi konkluderer med at øving på ulike bevegelsesmuligheter ser ut til å skape grobunn for utdanningsmessig meningsfulle erfaringer. I Artikkel 3 viser vi hvordan peking som en appell gjør det mulig for lærere å gi fra seg kontrollen samtidig som de tilbyr en ansvarlig tilgjengelighet. Peking som en appell vil si å appellere til og (re)fokusere elevenes oppmerksomhet, handlinger eller holdninger. Dette står i kontrast til å demonstrere en “riktig” løsningen. En slik appellerende undervisningsstil næret og støttet elevenes diskontinuerlige erfaringer og tillot dem å dvele ved utfordringer, stå i usikkerhet, spenning og negativitet og fortsette å lete etter løsninger. Det andre hovedfunnet i denne artikkelen omhandler elevenes utvikling av nye bevegelsesmuligheter og en tålmodig holdning. Øvingsprosesser kastet elevene tilbake på seg selv, tvang dem til å tenke på nytt om en situasjon, ta et standpunkt og fortsette fra et annet utgangspunkt. Vi argumenterer for at dette bidrar til nye kroppslige holdninger hos elevene. Videre konkluderer vi med at øving ser ut til å kunne utvide den klassiske pedagogikken, tuftet på kontinuitet, ved å gi betingelsene for diskontinuitet som et subjektivt og eksistensielt element av elevenes utdanning. Dette kan støtte elever i å oppdage og utvikle nye sider ved seg selv som har betydning både innenfor og utenfor kroppsøvingsfaget. I avhandlingens kappe demonstrerer jeg hvordan vårt pedagogiske samarbeid utfordrer og endrer eksisterende praksisarkitekturer, det vil si eksisterende måter å tenke og snakke om pedagogikk, gjennomføre pedagogiske ideer og ikke minst forholde seg til hverandre i praktiskpedagogiske scenarier. Dette viser at pedagogikk, informert av Øvingsmodellen og transformert gjennom interaktiv aksjonsforskning, har potensialet til å bryte med de tradisjonelle praksisene i faget gjennom å tilføre nye og distinkte verdier, uttrykk, handlinger og relasjoner. Videre foreslås en revidert versjon av Øvingsmodellen, som inkluderer et femte kritisk element; å identifisere og bevare utfordringer og spenninger, to nye erfaringsdimensjoner: tålmodighet og intersubjektivitet, og forslag til lærernes undervisningsformer. Her beskriver jeg en tredelt inndeling av lærernes rolleutøvelse, der peking som en appell anses som den mest fruktbare for pedagogikk informert av Øvingsmodellen.