Education for Resilience with Emerging Technologies: A Qualitative Study on the Learner

Media Relationship in Product Design Education

Sammendrag

Denne doktorgradsavhandlingen undersøker hvordan nye teknologier, spesielt 3D-printing, kan påvirke pedagogikk. Hensikten er å fremstille praktisk og teoretisk kunnskap som kan bidra til bærekraftig utdanning. Målet med dette arbeidet er å gi et perspektiv på læring og pedagogikk med tanke på forstyrrelsen forårsaket av nye teknologier. Den utforsker både praktiske og teoretiske spørsmål. De praktiske spørsmålene tar for seg utfordringer rundt formell utdanning og pedagogikk, som blir utfordret av nye teknologier. De teoretiske spørsmålene tar for seg spørsmål rundt hvordan læring kan forklares i sammenheng med disse teknologiene. Forskningsspørsmålet er derfor dette: Hvordan kan læring for resiliens bli understøttet ved bruk av nye teknologier i produktdesignutdanning? Forskningen baserte seg hovedsakelig på kvalitative metoder som inkluderte deltagerobservasjon, artefaktanalyse og innholdsanalyse av levde situasjoner i formelle settinger for høyere designutdanning. Studien inkluderer en rekke metodiske tilnærminger, blant annet casestudier, aksjonsforskning, hermeneutisk tekstanalyse og designscience. Metodologiene ble endret i løpet av prosjektet fordi forskjellige artiklene hadde forskjellige formål, og de gjenspeilte forskjellige aspekter av problemet og forskerens endrede posisjonalitet. Avhandlingen er skrevet som en serie artikler samlet i en kappe. Det er behov for dette forskningsspørsmålet fordi formell utdanning tar for seg to trender samtidig: standardisering i globalisert masseopplæring og behovet for revisjoner av pensum på grunn av strømmen av teknologiske endringer. Fremvoksende teknologier, for eksempel kunstig intelligens, virtual reality, 3D-print og andre, er preget av mangfoldig prosessuell kunnskap som gir uforutsigbare resultater og som teknologiske anvendelser som ikke er oppdaget ennå. Fremtidige studenter vil måtte håndtere åpne problemstillinger og uforutsigbare resultater som ikke bare vil by på miljømessige, etiske og samfunnsmessige utfordringer, men også muligheter som fremdeles gjenstår å utforske. Å utforske dette kan være nyttig for forskning om utdanningsteknologi og læringsmedier i formell utdanning. Nå som nye teknologier blir stadig mer integrert i utdanningssituasjoner, er det behov for å undersøke hvordan man kan undervise ved å bruke dem. Dermed er det avgjørende å bedre forstå hvilke pedagogiske tilnærminger som er egnet i disse lærings- og undervisningsaktivitetene. Det er også behov for en mer generell forståelse av hvordan denne læringen kan være mer bærekraftig, ettersom teknologiene endrer seg ofte. Forskningen gir ny innsikt i hvordan teknologiske medier påvirker læring, hva læring som konsept kan bety i disse nye teknologiske sammenhengene, og dermed effektene av dette perspektivet på designpedagogikk. Videre gir forskningen et nytt perspektiv på design som disiplin, som er mindre fokusert på designeren og designkonseptualisering, men heller gir et økologisk perspektiv på designaktiviteter. 3D-printere og de andre utviklende teknologiene er allsidige. De er preget av innovative håndteringsprosesser og representerer enn så lenge ubestemte applikasjoner. Den pedagogiske settingen i designstudio gir et miljø der 3D-print kan utforskes i kontekstet med behov for bærekraftig høyere utdanning der allsidigheten til de nye teknologiene kan utforskes. Designstudioet er formell utdanning, men ligger nærmest det uformelle motstykket, makerspace. Dette er på grunn av fokuset på åpen og fri læring, som er preget av divergente og konvergente faser i læring og hyppig bruk av medier. Et kunnskapsgap har imidlertid vist seg, siden 3D-skrivere ikke tidligere ble utforsket som et medium for resilient læring. Som litteraturgjennomgangen i denne avhandlingen avslører, har de fleste studiene fokusert på å bruke 3D-print som medium for effektivitet i undervisning og læring, i tillegg til forskjellige anvendelser av 3D-printere og nye teknologier for eksisterende læreplaner. Dette kunnskapsgapet er av praktisk art i den forstand at det er behov for nye pedagogiske tilnærminger for resilient læring. Gapet er også teoretisk, da det utforsker media som nøkkelfaktor for læring i stedet for å legge vekt på lærerens betydning og innholdet i undervisningen. Denne avhandlingen foreslår å ta i bruk en relasjonell ontologisk og postfenomenologisk tilnærming for å gi mer adekvate svar om læring i uforutsigbare teknologiske sammenhenger i formell utdanning. Fra et relasjonelt synspunkt blir et individ lærende når hun deltar i sosioteknologiske miljøer. Når media blir gjennomsiktige for lærende, klarer de å utvikle og stabilisere nye rutiner og forutse resultatene av sine intensjoner. De klarer til slutt å bruke media til tiltenkte formål for gruppen og organisasjonen. I relasjonell ontologi blir teknologi sett på som et medium som forsterker eller reduserer elevenes intensjoner i omorganiseringsprosessene. Pedagogikk er derfor definert som en omorganisert relasjon mellom lærende og andre deltagere, som er mediert ved bruk av teknologi. Fra dette perspektivet er pedagogikkens rolle tilrettelegging for elevenes tilknytning til deres sosioteknologiske miljø og resiliens i møte med endringer i det.