Aksjonsforskningsbasert skoleledelse

Hvordan skoleledere kan bruke aksjonsforskning til å utvikle skolen som lærende organisasjon

Sammendrag

Denne avhandlingen bygger på et praktikerbasert aksjonsforskningsprosjekt der lærerne og jeg som skoleleder søkte å utvikle vår skole som en lærende organisasjon. Hovedhensikten var å utvikle og dokumentere ny profesjonskunnskap om hvordan skoleleder i samarbeid med lærerne kan utvikle skolen som en lærende organisasjon gjennom aksjonsforskning.
Mitt engasjement for studien hadde sitt utspring i en frustrasjon over hyppige utviklingsarbeider initiert og definert utenfra, gjerne i form av nasjonale satsinger, som jeg som rektor ble pålagt å gjennomføre. En slik tilnærming til endringsarbeid kan føre til at for lite av den erfaringsbaserte kunnskapen hos lærere og skoleledere blir tilgjengelig i arbeidet med å videreutvikle skolen. Rektor er pålagt å utvikle sin skole som en lærende organisasjon. Samtidig savnet jeg eksempler og strategier med en teoretisk forankring om hvordan jeg som skoleleder kunne gjøre dette. For å svare på de skisserte utfordringene, søkte jeg gjennom studien å utvikle og dokumentere kunnskap om hvordan skoleleder i samarbeid med lærerne kan legge til rette for utviklings- og endringsarbeid som tar utgangspunkt i lærernes erfaringskunnskap.
Problemstillingen har vært: Hvordan kan skoleleder og lærere sammen bruke aksjonsforskning til å utvikle skolen som lærende organisasjon? Studien har hatt et utviklingsmål om å videreutvikle egen skole som lærende organisasjon gjennom aksjonsforskning. Forskningsmålet har vært å dokumentere ny profesjonskunnskap om skoleledelse innrettet mot å utvikle en lærende organisasjon gjennom aksjonsforskning. Som skoleleder valgte jeg å kombinere tre strategier i arbeidet med å nå målene: 1) Å benytte dialogkonferanse som et verktøy for kollektiv læring og utvikling i skoleorganisasjonen, 2) å stimulere lærerne til å gjennomføre didaktiske aksjonsforskningsprosjekter og benytte disse som grunnlag for kollektive læringsprosesser, samt 3) å videreutvikle og benytte møteplasser som læringsarenaer. Strategiene ble utviklingsaktiviteter jeg som skoleleder la til rette for.
I studien kombinerer jeg didaktisk aksjonsforskning og dialogtradisjonen for aksjonsforskning for å stimulere til organisasjonslæring og organisasjonsutvikling som er initiert nedenfra. Didaktisk aksjonsforskning er lærerforskning der hensikten er å videreutvikle og dokumentere ny kunnskap om undervisnings- og utdanningspraksis med utgangspunkt i lærernes erfaringer. Dialogtradisjonen fokuserer på organisasjonsutvikling, og har utarbeidet en systematikk for å utvikle møteplasser som læringsarenaer for kollektiv erfaringslæring.
Aksjonsforskningen setter de vitenskaps- og kunnskapsteoretiske rammene for prosjektet. Problemstillingen er belyst gjennom en kritisk pragmatisk tilnærming til kunnskap, læring og forskning. Pragmatisk læringsteori vektlegger erfaring som grunnlag for læring og kunnskapsutvikling. Kritisk teori handler om kritisk refleksjon over det som er, for å kunne endre nåsituasjonen til noe bedre. Aksjonsforskningstilnærmingene har også vært styrende for valg av teoretiske perspektiver om skoleledelse, lærende organisasjoner og organisasjonslæring. Det er trukket inn teori om skoleledelse som søker å legge til rette for lærernes læring og kollektive læringsprosesser. Problemstillingen er belyst med organisasjonslæringsteori som knytter praksisbasert læring og aksjonsforskning sammen, og som viser hvordan organisasjoner kan lære på en systematisk måte gjennom kollektiv erfaringslæring.
Aksjonsforskning kombinerer utvikling og forskning. I studien satte jeg som skoleleder i gang utviklingsaktivitetene. Det meste av empirien er samlet ved å dokumentere utviklings- og læringsprosessene som oppsto i arbeidet med disse. Dokumentasjonsgrunnlaget består av egne logger, møtereferater, logger fra lærerne, etc. Informasjonen er også hentet gjennom kvalitative forskningsintervjuer.
I løpet av det året prosjektet varte, ble det for det første gjennomført en dialogkonferanse der vi snakket om prosjektet, og der lærerne ble invitert til å delta i å utvikle skolen videre som en lærende organisasjon. Resultatene viser hvordan dialogkonferansen stimulerer til medvirkning og erfaringsbaserte læringsprosesser gjennom bruk av dialog og valg av aktiviserende arbeidsmåter, noe som i fortsettelsen inspirerte til å videreutvikle de eksisterende møtene som læringsarenaer. Gjennom året ble det gjennomført et ukentlig pedagogisk møte innrettet mot individuell og kollektiv erfaringslæring. Møtene ble gjennomført som en læringsspiral med systematiske stopp for å vurdere utviklings- og endringsprosessen, slik at innspill fra lærerne fikk betydning for det videre arbeidet. Lærerne gjennomførte, dokumenterte og delte en rekke aksjonsforskningsprosjekter, for eksempel om elevmedvirkning og vurdering. Resultatene viser at lærerne opplevde den systematiske bruken av møter som læringsarena, og arbeidet med prosjektene som nyttig og meningsfylt. Lærerne uttrykte at de opplevde å bli hørt i utviklingsprosessene. Det er resultater som får fram hvordan utviklingsprosessene bidro til energi, entusiasme og endringsvilje. Samtidig synliggjør resultatene at ulikheter knyttet til verdi- og kunnskapssyn skapte dilemmaer, og at dette ble en viktig utfordring å håndtere som skoleleder.
Hovedfunn i studien handler om at det i kombinasjonen av didaktisk aksjonsforskning og dialogtradisjonen ligger en mulighet for en helhetlig tilnærming til skoleledelse. Som en strategi for å utvikle en lærende organisasjon der lærernes profesjonelle erfaringer er grunnlaget for organisasjonslæringen. Den nye kunnskapen om en aksjonsforskningsbasert skoleledelse er uttrykt gjennom konkrete eksempler, prinsipper og tiltak, og viser teoretiske begrunnelser og perspektiver. Oppsummert handler det om hvordan skoleleder kan legge til rette for læreres muligheter til å gjennomføre didaktiske aksjonsforskningsprosjekter, og om en systematikk for å videreutvikle og bruke møteplasser som læringsarenaer for kollektiv erfaringslæring.