“They’re only here to observe”

A study of observation-grounded mentoring practices in student teachers’ practicum

Sammendrag

Denne avhandlingen undersøker veiledning basert på observasjon i praksisperiodene til lærerstudenter i Norge. Med tre artikler og en kappe, utforsker jeg hvordan systematisk observasjon i klasserommet kan bidra til veiledning som fremmer lærerstudenters læring. Praksisperioder i lærerutdanningen er en sentral del av utdanningen, hvor man får innsikt i yrkets hverdagslige utfordringer og en mulighet til å koble teori og praksis. Tidligere studier viser imidlertid at det er stor variasjon i veiledning og læring i praksisperioder, og det er derfor et behov for mer forskning på dette feltet. Systematisk observasjon er en vanlig metode for profesjonsutvikling for lærere. Likevel, er det begrenset kunnskap om hvordan veiledning basert på observasjon kan støtte lærerstudentenes læring. Denne avhandlingen bidrar til å tette dette forskningsgapet ved å undersøke hvordan veiledningsamtaler basert på observasjoner kan fremme lærerstudentenes utvikling.Selv om mange forskere understreker viktigheten av en sterk kobling mellom skole og universitet, har det vært få studier som har undersøkt hvordan samveiledning mellom skoleog universitetsbaserte veiledere kunne forbedre koblingene mellom disse læringsarenaene. Denne avhandlingen adresserer behovet for mer detaljert forskning på de organisatoriske faktorene som fremmer eller hindrer læring under veiledning av lærerstudenter når universitetsbasert lærerutdanner besøker praksisskolen. I tillegg ser jeg på hvordan observasjonsbeskrivelser og felles tolkning av observasjonsbeskrivelser kan støtte veiledningspraksis. I den første artikkelen definerer mine medforfattere og jeg systematisk observasjon og felles tolkning av observasjoner som forsknings- og utviklingsaktiviteter. Vi bruker teorien om praksisarkitekturer (Kemmis, Wilkinson, et al., 2014) til å undersøke hvordan organisatoriske forhold påvirker lærerstudentenes forsknings- og utviklingsaktiviteter. Funnene fra kasusstudien viser at lærerstudentene mottok ulike meldinger fra universitetet og praksisskolen angående betydningen av FoU-aktiviteter i praksisperioden, noe som sannsynligvis hemmet deres læring. Studien viser imidlertid at veiledningssamtalene som var forankret i klasseromsobservasjon, bidro til felles refleksjon om hensikten med undervisningstimen. Basert på funnene fra kasusstudien, en pilot studie og tidligere forskning om veiledning, utviklet jeg et veiledningsrammeverk basert på klasseromsobservasjon. Rammeverket forobservasjonsbasert veiledning (ROV) ble undersøkt i en intervensjonsstudie, men fra to ulike perspektiver. Artikkel to utforsker en intervensjon av et veiledningsrammeverk basert på observasjon gjennom lærerens "noticing" perspektiv (van Es & Sherin, 2002). Funnene viser at kombinasjonen av undervisningsplanlegging og systematisk observasjon i et veiledningsrammeverk hjalp lærerstudenter å merke viktige hendelser som de kan justere undervisning etter. I tillegg, fant studien at felles tolkning av observasjoner styrket lærerstudenters bevissthet om elevenes læring. Artikkel tre utforsker den samme intervensjonsstudien som i artikkel to, men ser på veiledningsamtaler når en lærerutdanner fra universitetet besøker skolen. Sammen med min medforfatter ser vi på makt og kunnskap, og undersøker om veiledningsrammeverket basert på observasjon kan skape organisatoriske forhold som tillater veiledningsamtaler å fungere som trygge læringsrom, der teoretisk og praktisk kunnskap kan komplementere hverandre. Teorien om praksisarkitekturer (Kemmis, Wilkinson, et al., 2014) og konseptet ‘communicative learning spaces’ (Sjølie et al., 2019) er de teoretiske verktøyene vi bruker i analysen. Funnene viser at det ramme for observasjonsforankret veiledning (ROV på norsk, OMF på engelsk) skapte muligheter for et felles språk for kollektiv undersøkelser av undervisning og læring. Avhandlingen identifiserer fire sentrale faktorer for observasjonsbasert veiledningspraksiser som støtter lærerstudenters læring om undervisning: 1) Et felles språk; 2) Observasjoner av elevenes reaksjoner på timen; 3) Felles tolkning av observasjoner og 4) En samtaleprotokoll for veiledningsamtaler Dermed fremhever avhandlingen viktigheten av å utvikle observasjonsferdigheter for læring om undervisning, og betydningen av strukturelle rammer forankret i klasseromsobservasjon for en støttende veiledningspraksis. Avhandlingen bidrar til forskning på hvordan man best kan støtte lærerstudenters læring og styrke sammenhengen i lærerutdanningen. Den argumenterer for samarbeid mellom universitet og skole om utforming av veiledningsrammeverk forankret i observasjon, som er fleksibel nok til å tilpasses ulike utdanningskontekster, men strukturert nok til å sikre de fire kritiske faktorene.