Dialoger mellom førskolelærer og barn. - en beskrivende og fortolkende studie -

Sammendrag

Isbn 82-579-4379-7, HiO rapport 2004 nr 25. Avhandling til graden Dr. Philos.

”Dialoger mellom førskolelærer og barn – en beskrivende og fortolkende studie” er en avhandling for graden dr. philos skrevet innen fagområdet barnehagepedagogikk. Formålet er å belyse dagligdagse samspills­prosesser i barnehage, og hvordan disse skaper forutsetninger for barns opplevelse av selvverdi. Teoretisk bygger undersøkelsen på Schibbyes dialektiske relasjonsforståelse, og det fokuseres på hvordan det som skjer i hverdags dialoger mellom voksne og barn kan forståes i lys av anerkjennelsesbegrepet. Mer avgrenset undersøkes hva som er kvalitative kjennetegn ved dialogprosesser hvor barn får mulighet til å erfare at deres opplevelser er gyldige. Forskningsmetodisk faller studien innenfor en kvalitativt fortolkende tradisjon. Data er samlet ved langvarig deltagende observasjon og videofi lming i 2 barnehager beliggende sentralt og øst i Oslo. Dyadisk samspill i samlingsstund, måltid og frilek har blitt observert og analysert. Resultatene viser at barnehagedialoger skjer i en sosial og tidsmessig atmosfære preget av mangedimensjonalitet, samtidighet og uforutsigbarhet. Totalt er 730 dialogsekvenser analysert. Dialogene er kortvarige - gjennomsnittlig varighet er 20 sekunder – og de handler om varianter av samtale, praktisk samarbeid, lek og grensesetting. Undersøkelsen kaster lys over betydningen av det som foregår i dagligdagse samspillsepisoder av sekunders varighet. Metaforene ”romslige” og ”trange” mønstre brukes for å beskrive kvalitativt ulike dialogprosesser. Fortolket ut fra teorigrunnlaget gir romslige prosesser barn best mulighet til å erfare at egne opplevelser er gyldige. Undersøkelsen beskriver variasjon mellom ulike interaksjonstema og mellom ulike dyader. Når det gjelder individuelle ulikheter og forskjeller mellom relasjoner, kommer det fram at relativt sett er a) noen voksen-barn relasjoner preget av gjensidig interesse og humor; b) andre av dialogiske prosesser i endring; og c) andre igjen av strevsomme samspill. Undersøkelsen viser at anerkjennelse i relasjonen mellom voksne og barn ikke er noe statisk, som lett lar seg defi nere evt. måle på basis av visse kommunikasjonsmåter. Det må forståes som et komplekst og prosessuelt fenomen, hvor voksnes selvrefl eksjonsarbeid inngår som en nødvendig del.