Skriftserien

The influence of citizenship education on students’ political efficacy

Eva Kosberg — Mon, 21 Oct 2024 00:00:00 +0200

Denne avhandlingen utforsker sammenhenger mellom medborgerskapsutdanning og utvikling av elevers politiske mestringstro. Utgangspunktet for arbeidet er forskning som viser at politisk mestringstro kan føre til økt grad av politisk deltakelse. Gitt premisset om at politisk deltakelse er viktig i et bærekraftig demokratisk system, har jeg først skrevet en forskningsoversikt over litteratur basert på International Civic og Citizenship Education Study (ICCS) som behandler utdanning og politisk mestringstro. Videre har jeg gjort kvalitative intervjuer med elever i en samfunnsfagsklasse, for å utforske hva deres perspektiv er når det kommer til hvordan deres opplevelser i
samfunnsfagundervisningen påvirker den politiske mestringstroen deres, og hvordan samarbeidslæring brukt i samfunnsfaget kan påvirke den samme mestringstroen. Avhandlingen tar sikte på å svare på det
overordnede forskningsspørsmålet: Hvordan påvirker medborgerskapsutdanning elevenes politiske mestringstro?

Hensikten med dette arbeidet er å tilføre ny kunnskap om utviklingen av politisk mestringstro til forskningsfeltet medborgerskapsutdanning. Gjennomgående er det også et overordnet mål å gi ny samfunnsfagsdidaktisk innsikt, som et bidrag til å utvikle god praksis både i lærerutdanningen og for lærere som allerede arbeider i skolen. Til slutt tar avhandlingen for seg hvordan ulike teoretiske forståelser av politisk mestringstro vil gi føringer når det kommer til både forståelse av begrepet, hvilke råd som gis til de som driver undervisning i praksis, og hvilken form for demokrati som fremmes gjennom denne praksisen. Et viktig bidrag som denne avhandlingen søker å gi er dermed også å utdype hvilke implikasjoner ulike forståelsene av politisk mestringstro har.

Artikkel 1 inneholder en litteraturgjennomgang som er skrevet sammen med Tessa E. Grevle. Den tar for seg forskningslitteratur som har brukt data fra ICCS 2009 og 2016, og målet er å klargjøre hvilke funn som er gjort når det kommer til sammenhengene mellom medborgerskapsutdanning og politisk mestringstro. Artiklene i utvalget viste at politisk mestringstro tydelig er relatert til ungdoms politiske deltagelse. Videre er det en vanlig anbefaling i litteraturen at medborgerskapsutdanning bør fokusere på å støtte opp under ungdoms politiske mestringstro. Sentrale funn var videre at det er stor variasjon i hvordan variablene som måler mestringstro har blitt operasjonalisert, forstått og brukt i tidligere forskning, og at materialet fra ICCS i liten grad er forsøkt forstått gjennom grundig bruk av teori eller videre kvalitativ utforsking av funn. I artikkelen argumenterer vi dermed for at det er behov for
kvalitative studier som bruker data fra ICCS som utgangspunkt. I tillegg synes det viktig å utvikle teoretisk godt funderte argumenter for å klarlegge og skaffe til veie ny kunnskap om sammenhengen mellom utdanning og politisk mestringstro.

Artikkel 2 utforsker ungdomsskoleelevers oppfatning av hvordan erfaringene deres i samfunnsfagsklasserommet kan bidra til eller begrense politiske mestringstro. Artikkelen bygger på data fra fokusgruppeintervjuer med 13 år gamle norske elever, som ble analysert med konstant-komparativmetode. Elevene peker på at de i samfunnsfagsklasserommet opplever tre hindringer for politisk mestringstro: (1) reaksjoner fra medelever i politiske diskusjoner, (2) en oppfatning om at ungdom ikke blir respektert på grunn av deres alder og (3) en opplevelse av at meninger ikke kan påvirkes eller endres. Elevene peker også på mulige løsninger som kan bidra til å komme forbi disse hindringene. De mener det er viktig å få respekt og støtte i klasserommet, de kan øve på politisk deltagelse i godt strukturerte diskusjoner, og til sist kan det å arbeide i mindre grupper gjøre at elevene føler seg tryggere.
Hovedimplikasjonen av studien er at samfunnsfagslærere bør prøve å få til kritisk analyse i klasserommet gjennom å jobbe for å få frem ulike perspektiver, heller enn å fokusere på elevenes personlige synspunkter. For å få til det, synes det viktig å jobbe med å strukturere klasserommet på en måte som legger til rette for en slik praksis.

Artikkel 3 diskuterer resultatene fra en formativ intervensjon, utført innenfor rammeverket fra kultur-historisk aktivitetsteori. Ulike samarbeidslæringsteknikker ble prøvd ut i samme samfunnsfagsklasse som i Artikkel 2, for å utforske hvordan dette ville påvirke elevenes politiske mestringstro. Datagrunnlaget i artikkelen består av intervjuer med elevene, og konstant-komparativ metode ble igjen brukt i analysen. Hovedfunnene i studien er at samarbeidslæring kan styrke elevenes politiske mestringstro, fordi elevene får mulighet til å øve på demokratiske ferdigheter som diskusjon, samarbeid og konstruktiv sosial samhandling. Samtidig tyder elevenes uttalelser på at det oppstår en motsetning når elevene blir mer opptatt av individuelle prestasjoner enn av den kollektive læringsprosessen, som kan føre til motstand mot samarbeidslæring i elevgruppa.

De viktigste empiriske bidragene fra denne avhandlingen, er først og fremst verdien av å jobbe for et åpent klasseromsklima gjennom å arbeide for gode relasjoner mellom elevene, hvordan elevenes alder og deres påfølgende oppfatning om sin egen (manglende) innflytelse påvirker mestringstroen deres, og hvordan et individualisert klasserom gir utfordringer både for samarbeid og videre for utvikling av politisk mestringstro. I kappeteksten som følger, blir disse punktene analysert fra et deltagerdemokratisk perspektiv, og diskutert i lys av ulike teoretiske forståelser av hva politisk mestringstro faktisk er. Forhåpentligvis kan dette bidra inn i det store prosjektet med å utvikle et bærekraftig demokratisk system gjennom utdanning. Jeg håper også å kunne gi både teoretisk innsikt og praktiske råd til lærere, forskere og politikere som er interessert i å jobbe med og for å opprettholde og fremme ungdoms politiske mestringstro.

Virtual reality and autism

Anders Dechsling — Tue, 12 Nov 2024 00:00:00 +0100

Bakgrunn: Bruk av virtual reality (VR) i autismeforskning og intervensjoner er under spennende utvikling. Det er økende interesse for å utforske og utvikle innovative teknikker for å bedre livskvaliteten for autistiske individer. VR er en teknologi som kan simulere realistiske omgivelser og opplevelser, og som kan skreddersys for å møte spesifikke behov. VR kan tilpasses og etterligne virkelige situasjoner og på den måten tilby trygge og støttende miljøer for utvikling og trening av viktige ferdigheter. I tillegg kan VR øke engasjementet og motivasjonen for slik trening. Forskningen og utviklingen på dette feltet beveger seg raskt framover. Tatt i betraktning kompleksiteten denne forskningen representerer, og at bevisene for effektiviteten av VR-intervensjoner fortsatt lar vente på seg, er det behov for å undersøke underliggende faktorer, eller hjelpehypoteser, som kan påvirke resultatene. I denne doktorgradsavhandlingen presenterer jeg fire studier som tar sikte på, gjennom en rekke prosessforberedelser, å legge til rette for forskere og utviklingen av forskning på autisme og VR.

Mål: Det overordnede målet med denne avhandlingen er å undersøke elementer som muliggjør grundig fremtidig forskning på autisme og VR. Denne avhandlingen vil (1) gi kunnskap om den generelle aksepterbarheten av VR, rapporert av autistiske individer, (2) adressere forskningshull om autisme, VR og sosiale ferdigheter, (3) vurdere om tilgjengelig programvare skaper gyldige følelsesuttrykk i avatarer, og (4) undersøke faktorer som er viktige for implementering av VR i skolen.

Metoder: De fire artiklene som presenteres i denne doktorgradsavhandlingen benyttet ulike metoder. Den første studien er en gjennomgang av tilgjengelig fagfellevurdert litteratur om autisme og VR. Vi analyserte rapporteringen av akseptarbarhet fra autistiske deltakere. Vi kategoriserte funnene som positive, negative eller ikke entydige. Ikke entydige innebar manglende samsvar innad i utvalget i en studie. Den andre studien er en systematisk scoping review som gir en omfattende oversikt over forskningen på sosiale ferdighetsintervensjoner, i VR, som involverer autistiske deltakere. Vi analyserte studiene og identifiserte flere forskningshull. Den tredje studien er en nettbasert undersøkelse der vi evaluerer følelser uttrykt av avatarer. Vi opprettet avatarer fra ekte profilbilder ved hjelp av en tilgjengelig programvare som automatisk genererte ulike grunnleggende og komplekse følelsesuttrykk. Ved hjelp av structural equation modelling og Bayesian confirmatory factor analysis, analyserte vi svarene fra deltakerne ut fram om bildene ble korrekt oppfattet, deres vanskelighetsgrad og diskrimineringen mellom dem. Den fjerde studien er en kvalitativ undersøkelse av faktorer som oppfattes som viktige ved implementering av VR i skolen. Vi benyttet semistrukturerte intervjuer med åtte personer og en gruppe på fem personer bestående av lærere, spesialpedagoger, ledere og lærerstudenter. Vi benyttet tematisk analyse og identifiserte faktorer som våre informanter anså som viktige for en vellykket implementering.

Resultater: Studie 1 viste en økning i antall studier på autisme og VR, men at under halvparten av de inkluderte studiene rapporterte aksepterbarhet. Av studiene som gir informasjon om aksepterbarhet, rapporterer 89% positive evalueringer mens 1% er negative. Mer enn 70% av studiene som bruker VR-briller gir informasjon om aksepterbarhet. Av disse viste ca. 4 av 5 studier positive evalueringer og at ingen var negative. I studie 2 ble totalt 49 studier inkludert og analysert. Vi identifiserte syv fremtredende forskningshull. Det første hullet viser at mindre enn halvparten av studiene rapporterte aksepterbarhetsdata. Videre er det lite mangfold, både i form av metodikk og demografi. Bare 1 av 10 deltakere er kvinner, det er få studier med deltakere som har tilleggsdiagnoser, få deltakere over 30 år og få studier med VR-briller. I tillegg er det lite mangfold av metoder, det vil si; få RCTer eller kasuskontroll studier, og få multiple single-case design. Videre mangler det en teoretisk forankring i intervensjonsstudiene. Studie 3 viste at få følelser ble oppfattet korrekt, men at vanskelighetsgraden var rundt gjennomsnittet på en standard terskelverdi. Diskrimineringen mellom bildene indikerer at de deler 49% av variansen med den latente faktoren. I studie 4 identifiserte vi fem temaer som er viktige for implementering: (1) tilstrekkelig kunnskap og opplæring, (2) et internt og eksternt nettverk, (3) tilstrekkelige ressurser, (4) positive holdninger og (5) teknologiske egenskaper. Deltakerne var positive til å bruke VR i skolen.

Konklusjon: Prosessforberedelsene fra denne avhandlingen gir forskere viktig kunnskap for videre arbeid. For det første er VR et foretrukket verktøy for mange autistiske individer, noe som gjør det til en teknologi verdt å utvikle. For det andre er det forskningshull som må fylles for å rettferdiggjøre fremtidige påstander om effektivitet. Forskere og klinikere bør være oppmerksomme på mulige feilslutninger knyttet til underliggende faktorer, slik som demonstrert i Studie 3. Videre, for å sikre riktig implementering av VR i skolene, og sannsynliggjøre behandlingsintegritet fra starten av, har vi tilgjengeliggjort verdifull informasjon om viktige faktorer som må tas hensyn til. Prosessforberedelsene synliggjort i denne avhandlingen er et ledd i å muliggjøre grundigere fremtidig forskning på autisme og VR.

Vulnerability Assessment of Existing Buildings and Structures

Amirhosein Shabani — Mon, 18 Mar 2024 00:00:00 +0100

OsloMet Avhandling 2023 nr 34. Amirhosein Shabani. Dissertation for the degree of Philosophiae Doctor (PhD). Department of Built Environment.Faculty of Technology, Art and Design. OsloMet – Oslo Metropolitan University. Autumn 2023.

ISSN 2535-471X
ISBN 978-82-8364-519-4

The community pharmacist’s position and qualitative means to influence use of antibiotics

Yngvild Kristine Bergsholm Rochette — Tue, 29 Oct 2024 00:00:00 +0100

Prosjektets overordnede mål var å grundig utforske nye muligheter, snu hver sten, i den globale kampen mot antibiotikaresistens (AMR). AMR drives fram av både feil og for mye bruk av antibiotika og nye tilnærminger for å bekjempe AMR-utvikling er sårt tiltrengt, spesielt i primærhelsetjenesten der antibiotikaforbruket er høyest. Apotekfarmasøyten er det siste konsulterende kontaktpunktet i primærhelsetjenesten for pasienter som er foreskrevet antibiotika. Derfor ble dette prosjektet startet for å utforske apotekfarmasøytens posisjon og muligheter for kvalitativt å kunne medvirke til riktig bruk av antibiotika. En serie fokusgruppeintervjuer med henholdsvis fastleger, apotekfarmasøyter og pasienter ble gjennomført med bruk av en felles intervjuguide som tok pasientperspektivet på kvaliteten i informasjonskjeden fra antibiotika-foreskriver til sluttbruker. Den transkriberte teksten ble analysert ved hjelp av Malteruds systematisk tekstkondensering. Fra den kvalitative forståelsen skaffet til veie i Artikkel 1-2 har verdifull innsikt blitt avdekket om pasienters kilder til informasjon om antibiotika og AMR, deres opplevelser fra møter med både leger og apotekfarmasøyter, barrierer for pasientrettet kommunikasjon, informasjon som pasienter ønsker fra apotekfarmasøyten, og hvordan apotekfarmasøyter kan imøtekomme pasientens ønske om en triangulær dialog. Disse temaene er blitt sammenstilt i en brosjyre som er brukt i en kunnskapsoppdatering for apotekfarmasøyter (AD-kampanje), beskrevet i Artikkel 3. Artikkel 1 utforsket pasienters kunnskapsnivå om antibiotika og AMR, samt deres informasjonskilder og hvordan kunnskap blir formidlet og forstått i deres interaksjoner med fastlege og apotekfarmasøyt. Artikkel 1 fant at kvaliteten i den relasjonelle kommunikasjonen var sentral for å oppnå forståelse i konsultasjonene om antibiotika og resistensproblematikk. Skjervheim's teori om en triangulær felles involvering i "the subject matter" (pasientapotekfarmasøyt-antibiotikaresept) ble benyttet som et teoretisk rammeverk for å utforske underliggende strukturer og mekanismer med tanke på hvordan kvaliteten på dialogen om antibiotikaresepter kan sikres. Når man ser at aktørene i en medisinsk konsultasjon (pasientfastlege/apotekfarmasøyt) har ulik bakgrunn og autoritet til å hevde sine oppfatninger av virkeligheten, kan det oppstå et komplekst samspill av «disempowerment» og «empowerment". Skuladottir & Halldorsdottirs perspektiv ble benyttet i denne sammenhengen for å oppnå dypere innsikt i betydningen av å styrke pasientene gjennom apotekfarmasøytens rådgivning. Ved å bruke disse rammeverkene ble det lettere å få tak i de kvalitative virkemidlene som er tilgjengelige for CP-er i møte med pasienter. En spesifikk anbefaling fra pasientfokusgruppen, som fastlegefokusgruppene også delvis kunne enes om, var at apotekfarmasøyter skulle initiere samtaler på apoteket om antibiotika med åpne spørsmål som "Hvilken informasjon har du fått av legen om denne antibiotikaen?" Denne tilnærmingen gir apotekfarmasøyter mulighet til å informere, bekrefte, korrigere eller supplere informasjonen etter behov på en pasientsentrert måte og i samsvar med de teoretiske rammeverkene. Artikkel 2 utforsket hvordan apotekfarmasøyters posisjonering innenfor primærhelsetjenestens hierarki (fastlege-pasient-apotekfarmasøyt) kan påvirke den triangulære dialogen mellom aktørene, og kom med anbefalinger om hvordan rådgivningskvaliteten kan forbedres for å sikre riktig bruk av antibiotika. Gjennom Harrés posisjoneringsperspektiv ble det vist at pasienter mente seg best tjent med at apotekfarmasøyt og fastlege involverte dem i en triangulær dialog. Pasienter posisjonerte farmasøyter som "legens forlengede arm" og anerkjente deres rolle i å forbedre kvaliteten på informasjonskjeden som følger med en antibiotikaresept. Dette perspektivet hadde likhetstrekk med farmasøytenes selvposisjonering, men var ikke nødvendigvis i tråd med legenes synspunkt. For å forbedre gjensidig anerkjennelse og utnytte potensialet i hverandres rådgivende roller og handlingsrom i antibiotikamøter med pasienter, er det viktig at fastleger og apotekfarmasøyter deler en felles forståelse av sine respektive oppgaver, plikter, rettigheter og ansvar. Den første kunnskapsoppdateringskampanjen rettet mot apotekfarmasøyter i Norge ble deretter designet på bakgrunn av kvalitativ innsikt fra Artikkel 1 og 2, og 86 en-til-en-samtaler med apotekfarmasøyter ble evaluert og rapportert i Artikkel 3. Kunnskapsoppdateringsvisittene ble evaluert for brukerens tilfredshet og endringsvillighet ved bruk av validerte spørreskjemaer, PSAD (Provider Satisfaction with Academic Detailing) og DAVE (Detailer Assessment of Visit Effectiveness). For å undersøke om AD kunne være den foretrukne metoden for kunnskapsoppdateringer, ble det utført en enkeltutvalgs t-test for å sammenligne gjennomsnittsskår fra undersøkelsesdataene med det nøytrale referansepunktet, uten preferanse i noen retning. Kunnskapsoppdateringskampanjen ble funnet å være en signifikant foretrukket metode for kunnskapsoppdatering og et egnet verktøy for å oppdatere CPs kunnskap om antibiotika og AMR, og ikke minst for å forbedre rådgivningspraksis i møte med pasienten. Til slutt ble de tre artiklene publisert separat og satt sammen for å utgjøre en artikkelbasert doktoravhandling ved bruk av “mixed method embedded design”. Avhandlingen understreker viktigheten av at apotekfarmasøyter er oppmerksomme på dynamikken i pasientens "empowerment", samt deres egne tilgjengelige kvalitative virkemidler i antibiotikamøtet med pasienten for å involvere og påvirke ansvarlig bruk av antibiotika. Den legger også vekt på betydningen av å forbedre tverrfaglig samarbeid for å redusere trusselen om antibiotikaresistens (AMR). En AD-kampanje skreddersydd for dette formålet kan utgjøre en betydelig forbedring på dette området.

Virtual reality and autism

Anders Dechsling — Fri, 20 Dec 2024 00:00:00 +0100

Resilient Networks for Critical Services

Jan Marius Evang — Wed, 11 Sep 2024 00:00:00 +0200

Nettverkstjenester har en viktig rolle i dagens samfunn. Bedrifter, myndigheter og enkeltpersoner er avhengige av Internett i sitt daglige virke. Nettverkene som til sammen utgjør Internett, driftes av forskjellige aktører som bedrifter, offentlige etater og innholdsnettverk (CDN-er), i tillegg til globale og lokale internettleverandører (ISP-er). Drift av disse nettverkstjenestene er en kompleks oppgave. Tallrike komponenter kan potensielt forstyrre tjenesten, og det er viktig for nettverkstjenesteoperatører å forstå risikoen knyttet til hver komponent. Nettverkssikkerhet omfatter tre grunnleggende mål: konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet [1]. Konfidensialitet og integritet blir ofte behandlet sammen, da de har felles angrepsvektorer og løsninger. Å sikre tilgjengelighet er en separat utfordring. Hovedfokuset for tilgjengelighet er å garantere at nettverkstjenesten er operativ og kan brukes. Selv om brudd på konfidensialitet og integritet kan ha indirekte påvirkning på tilgjengelighet, er typen risikoreduserende strategier forskjellig, og redundans er sentralt. Sammen analyserer artiklene i denne avhandlingen det komplette risikolandskapet som skal til for å levere et stabilt nettverk for kritiske tjenester. Store deler av forskningen er utført på Media Network Services’ (MNS) globale videokonferansenettverk. Dette nettverket er valgt på grunn av relevansen for risikostyring, og anvendeligheten av resultater for andre nettverksoperatører. Paper I og VI bruker 18 måneders måledata for å analysere de grunnleggende årsakene til nettverksavbrudd, og avslører at de viktigste bruddene stammer fra leide linjer, fysiske feil og menneskelige feil. Derimot tilskrives relativt få nettverksproblemer til lokale nettverksfeil eller ondsinnede angrep. Denne innsikten i de grunnleggende årsakene fungerer som en basis for etterfølgende analyser. Paper II presenterer 5 år med risikoregisterdata for å fremheve rollen til standarder som ISO27001 for reduksjon av risiko og viser effekten av å implementere et robust rammeverk for risikostyring på tvers av ulike organisasjonsnivåer. Paper III ser på internettrisiko, og demonstrerer effektive avbøtende strategier som forbedrer nettverkets motstandskraft mot avbrudd, pakketap og høy latenstid der årsakene skyldes Internett. Paper IV viser en samvariasjon mellom organisasjoners sikkerhetsimplementeringer og overholdelse av to sikkerhetsstandarder, Mutually Agreed Norms for Routing Security (MANRS) og ISO27001. Ved å verifisere RPKI-deltakelse (Resource Public Key Infrastructure), IP-spooferbeskyttelse og Internett risk score for organisasjoner som følger MANRS og/eller ISO27001, demonstrerer vi at en sikkerhetsbevisst bedriftskultur er koblet til bedre sikkerhetspraksis. Nylige hendelser som COVID-19 og den russiske inntrengningen i Ukraina viser viktigheten av også å vurdere governance-risiko. Paper VII utvider forskningen til å omfatte nasjonale styringsrisikoer, spesielt den store avhengigheten til nasjonale webtjenester av utenlandske mikrotjenester og skytjenester, og understreker nødvendigheten av å vurdere bredere kontekstuelle faktorer. Med utgangspunkt i den kollektive innsikten fra disse artiklene, ved å kombinere de teoretiske analysene med eksperimenter på et operativt nettverk og erfaringer fra det virkelige livet, fremstår Paper V som en syntese, og foreslår en innovativ 10-lags modell som pragmatisk organiserer identifiserte risikofaktorer. Denne modellen integrerer empiriske funn i et praktisk rammeverk, og resultatene kan generaliseres til en rekke ulike nettverk. Ved å bruke 10-lagsmodellen vil nettverksoperatører redusere sin tilgjengelighetsrisiko og levere tjenester av høyere kvalitet til sine kunder.

One of the boys

Oddmund Toft — Fri, 18 Oct 2024 00:00:00 +0200

Norge har en pågående diskurs om gutter i skolen hvor man snakker om at de faller utenfor, og som skoletapere i en feminisert skole. Denne diskursen er basert på at gutter i snitt får lavere karaterer enn jenter i alle fag utenom gym, og fordi gutter oftere dropper ut av videregående skole. Denne doktorgradsavhandlingen er en etnografisk studie av 6. og 7.klassegutters identitetsforming i skolen og er basert på ett års deltagende observasjon i en barneskole i innlandet i Norge. Forskningsprosjektet vil utfordre og nyansere den forenklede dikotomien mellom gutter som sliter og forstyrrer på den ene siden og veloppdragne skoleflinke jenter på den andre. Avhandlingen ser på hverdagspraksiser blant gutter i skolen, og hvordan de skaper seg selv og blir skapt av andre som individer og grupper. Det analytiske fokuset er på hvordan kjønn, maskuliniteter og sosial klasse spiller en rolle i identitetsforming blant gutter, og hvordan dette påvirker deres ideer om seg selv i fremtiden. Fokuset er også på hvordan elevene navigerer det sosiale rommet for å plassere seg selv, og forbli, innenfor det som blir ansett som ‘ordinært’ gjennom å balansere deltagelse i likheten forventet i et felles ‘vi’ samtidig som de kultiverer sin egen individualitet.
Dette prosjektet utforsker det sosiale livet på skolen, og hvordan forskjeller i sosial klasse og maskuliniteter og måter å gjøre gutt, former tanker og ideer de har om seg selv nå og i fremtiden. For å vise hvordan disse faktorene henger sammen har jeg primært fokus på to analytiske elevkategorier. Jeg refererer til kategoriene som fotballgutta (football boys), som representanter for mer medgjørlig og hybridisert maskulinitet; og de opposisjonelle gutta (the defiant boys), som representerer guttene som yter bevisst motstand mot skolen. De opposisjonelle gutta motsetter seg ofte skolen og lærerne, og ser sin egen fremtid utenfor formell utdanning. Fotballgutta besitter en sosial og kulturell kapital som gjør dem i stand til å passe bedre inn i skolens prosjekt, gjør de populære som venner, og gir dem en dominant sosial posisjon.
Å gjennomføre langvarig etnografisk feltarbeid har gjort det mulig å ha et bredt omfang i avhandlingen, og har gjort det mulig for meg å se på guttenes hverdagsliv fra flere forskjellige vinkler. Disse inkluderer forbruk, kjønnsutøvelse, disiplinering og språkbruk. Et funn er at identitetsforming i skolen er en prosess hvor man plasserer seg innenfor dette nettverket av faktorer i en pågående veksling hvor måten man er på i skolen påvirker hvilken posisjon får i det sosiale innenfor klassen, som igjen medfører forventninger til hvordan man oppfører og presenterer seg for å fylle denne rollen. Forskjellige roller har forskjellige forventninger til kjønnsutøvelse, forbruk, relasjon til et felles ‘vi’ og hvordan man forholder seg til skolen, lærerne og skolens verdier. Spesielt påfallende er innsatsen noen elever legger inn i å ikke havne for langt utenfor det ordinære. Elevene er veldig klar over at sosiale normer regulerer kjønnsutøvelse, forbruk og skolearbeid, og at å utfordre eller bryte disse normene kan medføre sanksjoner. Dette er spesielt tydelig rundt forbruk, hvor mange prøver å unngå å bli ansett som å ha for lite eller feil ting, men heller ikke bli sett på som bortskjemte.
Aldersposisjonen de befinner seg i, mellom å være barn og ungdom (tweens), medfører også utfordringer rundt hvordan de skal oppføre seg på en måte som passer seg for alderen deres samtidig som de utforsker tematikker og opplevelser vanligvis forbeholdt ungdom og voksne. Det ordinære og normative gjennomsyrer også kjønnsutøvelse. Stort sett cisheteronormative forventinger dominerer ikke bare de sosiale normene, men også skolens praksiser relatert til kjønn. Aksept for likeverd mellom kjønn og inkludering av forskjellige kjønnsidentiteter og legninger finnes i prinsippet, men praksisene forblir relativt normative. Et arrangement som skoledansen er sterkt kjønnet etter disse normative prinsippene, og setter søkelys på de dagligdagse normene i en overdreven form. Kjønnsutøvelse er nært relatert til subjektposisjon innenfor klassen, plassering i elevhierarkier, og evnen til å navigere sosiale normer, som gjør at mange gutter tar opp maskuliniteter som på en eller annen måte er hybridiserte.
Anthony Giddens’ beskrivelse av identitet i senmoderniteten som et refleksivt prosjekt rettet mot selvet også relevant i denne avhandlingen. Måter å være på og oppføre seg i skolen blir jevnlig relatert til mulige konsekvenser senere i livet og påvirker hvordan elever ser på seg selv som individer nå og i fremtiden. Elevenes forhold til skolens prosjekt og deres opplevelse av skolehverdagen, påvirker hvordan de ser for seg fremtiden sin som tenåringer og voksne, og hva de kan og ikke kan gjøre. Ved å bringe fremtiden inn i nåtiden tilskrives noen elever som har utfordringer med å følge forventningene tillagt dem av skolesystemet en risiko for å falle utenfor. Denne avhandlinger viser ikke bare hvordan disse guttene finner sin plass i skolen, men også som en fremtidig generasjon voksne.

“They’re only here to observe”

Beverley Goldshaft — Fri, 01 Nov 2024 00:00:00 +0100

Denne avhandlingen undersøker veiledning basert på observasjon i praksisperiodene til lærerstudenter i Norge. Med tre artikler og en kappe, utforsker jeg hvordan systematisk observasjon i klasserommet kan bidra til veiledning som fremmer lærerstudenters læring. Praksisperioder i lærerutdanningen er en sentral del av utdanningen, hvor man får innsikt i yrkets hverdagslige utfordringer og en mulighet til å koble teori og praksis. Tidligere studier viser imidlertid at det er stor variasjon i veiledning og læring i praksisperioder, og det er derfor et behov for mer forskning på dette feltet. Systematisk observasjon er en vanlig metode for profesjonsutvikling for lærere. Likevel, er det begrenset kunnskap om hvordan veiledning basert på observasjon kan støtte lærerstudentenes læring. Denne avhandlingen bidrar til å tette dette forskningsgapet ved å undersøke hvordan veiledningsamtaler basert på observasjoner kan fremme lærerstudentenes utvikling.Selv om mange forskere understreker viktigheten av en sterk kobling mellom skole og universitet, har det vært få studier som har undersøkt hvordan samveiledning mellom skoleog universitetsbaserte veiledere kunne forbedre koblingene mellom disse læringsarenaene. Denne avhandlingen adresserer behovet for mer detaljert forskning på de organisatoriske faktorene som fremmer eller hindrer læring under veiledning av lærerstudenter når universitetsbasert lærerutdanner besøker praksisskolen. I tillegg ser jeg på hvordan observasjonsbeskrivelser og felles tolkning av observasjonsbeskrivelser kan støtte veiledningspraksis. I den første artikkelen definerer mine medforfattere og jeg systematisk observasjon og felles tolkning av observasjoner som forsknings- og utviklingsaktiviteter. Vi bruker teorien om praksisarkitekturer (Kemmis, Wilkinson, et al., 2014) til å undersøke hvordan organisatoriske forhold påvirker lærerstudentenes forsknings- og utviklingsaktiviteter. Funnene fra kasusstudien viser at lærerstudentene mottok ulike meldinger fra universitetet og praksisskolen angående betydningen av FoU-aktiviteter i praksisperioden, noe som sannsynligvis hemmet deres læring. Studien viser imidlertid at veiledningssamtalene som var forankret i klasseromsobservasjon, bidro til felles refleksjon om hensikten med undervisningstimen. Basert på funnene fra kasusstudien, en pilot studie og tidligere forskning om veiledning, utviklet jeg et veiledningsrammeverk basert på klasseromsobservasjon. Rammeverket forobservasjonsbasert veiledning (ROV) ble undersøkt i en intervensjonsstudie, men fra to ulike perspektiver. Artikkel to utforsker en intervensjon av et veiledningsrammeverk basert på observasjon gjennom lærerens "noticing" perspektiv (van Es & Sherin, 2002). Funnene viser at kombinasjonen av undervisningsplanlegging og systematisk observasjon i et veiledningsrammeverk hjalp lærerstudenter å merke viktige hendelser som de kan justere undervisning etter. I tillegg, fant studien at felles tolkning av observasjoner styrket lærerstudenters bevissthet om elevenes læring. Artikkel tre utforsker den samme intervensjonsstudien som i artikkel to, men ser på veiledningsamtaler når en lærerutdanner fra universitetet besøker skolen. Sammen med min medforfatter ser vi på makt og kunnskap, og undersøker om veiledningsrammeverket basert på observasjon kan skape organisatoriske forhold som tillater veiledningsamtaler å fungere som trygge læringsrom, der teoretisk og praktisk kunnskap kan komplementere hverandre. Teorien om praksisarkitekturer (Kemmis, Wilkinson, et al., 2014) og konseptet ‘communicative learning spaces’ (Sjølie et al., 2019) er de teoretiske verktøyene vi bruker i analysen. Funnene viser at det ramme for observasjonsforankret veiledning (ROV på norsk, OMF på engelsk) skapte muligheter for et felles språk for kollektiv undersøkelser av undervisning og læring. Avhandlingen identifiserer fire sentrale faktorer for observasjonsbasert veiledningspraksiser som støtter lærerstudenters læring om undervisning: 1) Et felles språk; 2) Observasjoner av elevenes reaksjoner på timen; 3) Felles tolkning av observasjoner og 4) En samtaleprotokoll for veiledningsamtaler Dermed fremhever avhandlingen viktigheten av å utvikle observasjonsferdigheter for læring om undervisning, og betydningen av strukturelle rammer forankret i klasseromsobservasjon for en støttende veiledningspraksis. Avhandlingen bidrar til forskning på hvordan man best kan støtte lærerstudenters læring og styrke sammenhengen i lærerutdanningen. Den argumenterer for samarbeid mellom universitet og skole om utforming av veiledningsrammeverk forankret i observasjon, som er fleksibel nok til å tilpasses ulike utdanningskontekster, men strukturert nok til å sikre de fire kritiske faktorene.

The Indirect Costs of Caring for a Child with a Disability

Michael Yisfashewa Wondemu — Fri, 20 Dec 2024 00:00:00 +0100

Å ta vare på og ha omsorgen for et barn med en funksjonsnedsettelse kan være både utfordrende og berikende. De fleste slike familier møter utfordringer med å balansere yrkesaktivitet og familieansvar. Dette reiser spørsmålet om samfunnet klarer å tilby tilstrekkelig støtte for å møte familienes ekstra omsorgskrav. Empiriske studier har vist både direkte og indirekte kostnader forbundet med det å ha omsorg for et barn med en funksjonsnedsettelse. Begge typer kostnader er knyttet til de ekstra omsorgspliktene som foreldrene står overfor. Det mangler kunnskap om konsekvensene for arbeidsdeltakelse og helse av å ha et barn med en funksjonsnedsettelse, samt hvilke mekanismer som ligger bak slike konsekvenser. Det har også vært lite longitudinell forskning for å forstå hvordan det å ha omsorg for et barn med en funksjonsnedsettelse påvirker foreldrenes arbeid og helse over lengre tid. I lys av disse begrensningene, sikter denne doktorgradsavhandlingen mot å bidra til mer kunnskap om de indirekte kostnadene ved å ha omsorg for et barn med en funksjonsnedsettelse. Mer spesifikt, med bruk av norske registerdata, stiller denne avhandlingen følgende overordnete spørsmål: I hvilken grad påvirker barnets funksjonshemming foreldrenes arbeid og helse over tid? Avhandlingen består av tre artikler. De analyserer landsomfattende registerdata forvaltet av Statistisk sentralbyrå, særlig Nasjonal utdanningsdatabase, Det sentrale folkeregisteret og FDTrygd. Artikkel 1 undersøkte den langsiktige effekten av å ha omsorg for et barn med en funksjonsnedsettelse på foreldrenes situasjon på arbeidsmarkedet. Utvalget inkluderte alle barn som ble født fra 2004 til 2011 samt deres respektive mødre og fedre (samlet n = 2.955.735). Resultatene viste hvordan det å ha et barn med en funksjonsnedsettelse har negativ effekt på foreldrenes arbeidsdeltakelse, arbeidstimer og arbeidsinntekt. De observerte negative konsekvensene var mer uttalt blant mødre enn fedre, og blant foreldre med omsorg for barn med mer alvorlige funksjonsnedsettelser. Videre var de negative konsekvensene mer markante for de som har omsorg for barn i skolealder. Det å ha omsorg for et barn med mer alvorlige funksjonsnedsettelser reduserte fedrenes arbeidsinntekt noe, men hadde liten innvirkning på antall arbeidstimer eller deltakelsen i arbeidsmarkedet. Artikkel 2 undersøkte forholdet mellom mekaniske og psykososiale jobbeksponeringer og sykefravær blant mødre med barn med og uten funksjonsnedsettelser. Utvalget var begrenset til barn født mellom 2005-2013 (n = 147.507), og deres respektive mødre. Etter å ha tatt hensyn til jobbeksponeringer og andre mulige bakenforliggende faktorer, viste funnene at mødre med barn med funksjonsnedsettelser hadde flere sykefraværsdager enn andre mødre. Interaksjonsanalysene tyder på at mekaniske og psykososiale yrkeseksponeringer hadde noenlunde samme effekt på forskjellene i antall sykefraværsdager mellom de to gruppene av mødre. Den tredje artikkelen undersøkte forskjeller i tilbakevending til arbeid to år etter fødselen mellom mødre til barn med og uten funksjonsnedsettelser, samt de mekanismene som lå bak disse forskjellene. Utvalget inkluderte barn som ble født mellom 2007-2013 (n = 107.298), og deres respektive mødre. Analysene viste at mødre til barn med funksjonsnedsettelser hadde lavere sannsynlighet for å komme tilbake til arbeid etter fødselen, sammenlignet med andre mødre. Funnene viser en stabil forskjell mellom de to gruppene av mødre, selv etter justering for sosiodemografiske og jobbrelaterte variabler. Faktorene som hadde sterkest innvirkning på mødres tilbakevending til arbeid var psykososiale jobbeksponeringer og utdanningsnivå. Mekaniske jobbeksponeringer, innvandrerbakgrunn og familiestruktur hadde en moderat assosiasjon med mødres tilbakevending til arbeid. Mødrenes alder ved fødsel og antallet yngre barn hadde svakere innvirkning på mødres tilbakevending til arbeid. Interaksjonsanalysene viste at utdannelsesnivå, skilsmisser og mekaniske jobbeksponeringer hadde ulik betydning på tilbakevending til arbeid mellom mødre med og uten et barn med en funksjonsnedsettelse. Overordnet sett peker resultatene i avhandlingen mot at de observerte, betydelige og stabile forskjellene i sysselsetting og helseutfall mellom foreldre til barn med og uten funksjonsnedsettelser kan være relatert til de ekstraordinære omsorgsoppgavene knyttet til barns funksjonsnedsettelser. Det er spesielt mødrene som opplever slike negative virkninger, og dette forekommer selv i et land som Norge der velferdsstatens støtteordninger for denne gruppen av mødre er relativt robuste og omfattende, sammenlignet med andre land. Resultatene understreker at det er behov for mer støtte til mødre til barn med funksjonsnedsettelser, for å oppnå en bedre balanse mellom arbeids- og familieliv for denne gruppen av mødre.

Den omhyggelig planlagte livsbane

Isak Lønne Emberland — Tue, 29 Oct 2024 00:00:00 +0100

Denne avhandlingen er en undersøkelse psykoteknikkens betydning for profesjonaliseringen av norske psykologer i perioden fra 1920 til 1947. «Psykoteknikk» var på denne tiden et begrep for anvendt psykologi, særlig i sammenheng psykologi brukt til å effektivisere og rasjonalisere arbeidslivet. Her spilte psykologiske tester som skulle kartlegge individers særegne egenskaper, evner og anlegg en viktig rolle. De ble av psykologer og andre utført for å undersøke hvilken jobb individer egnet seg til, og for å sortere og klassifisere arbeidere. Især er denne avhandlingen en undersøkelse av hvordan psykoteknikken skjenket både psykologene som gruppe og psykologien som fag en bredere samfunnsmessig legitimitet. I 1920 var det en ny, løfterik, men nesten ukjent vitenskap fra utlandet. I 1947 spilte den en avgjørende rolle i argumentasjonen for å opprette et embetsstudium (profesjonsstudium) i psykologi ved Universitetet i Oslo. Ved hjelp av kunnskaps- og profesjonshistoriske perspektiver undersøker denne avhandlingen hvordan psykoteknikk kom til Norge, og hvilken innflytelse den fikk blant norske psykologer. Avhandlingen tar utgangspunkt i at psykoteknikken var en særegen form for kunnskap som ble sirkulert blant et heterogent publikum. Undersøkelsen er særlig orientert mot spørsmålet om hvordan denne bestemte formen for psykologisk kunnskap påvirket og formet psykologenes samfunnsrolle og hvordan den bidro til å gi dem arbeid utenfor akademia i ulike samfunnssektorer. Kildematerialet er hentet fra aviser, tidsskrifter, trykte bøker og sakarkiver. Hensikten er å se psykoteknikken i en bredere kulturell kontekst med særlig henblikk på interaksjoner, samarbeid og utveksling av psykoteknisk kunnskap mellom ulike profesjonsgrupper, og akademiske og ikke-akademiske aktører. En del av analysen handler også om hva psykoteknisk kunnskap gjorde. Gjennom begreper om individualisering og subjektivering gjøres det en analyse av hvordan psykoteknisk kunnskap produserte bestemte former for subjektivitet. Ved å henvende seg til individet med et løfte om å avdekke deres «egentlige» og særegne egenskaper, evner og anlegg, produserte psykoteknikken nye former for selvforståelse hos blant andre ungdommer på leting etter arbeid. Avhandlingen viser hvordan psykoteknisk kunnskap først ble forstått i en internasjonal kontekst, og på hvilken måte den ble spredd og mottatt i en norsk sammenheng. Som en internasjonal vitenskap var psykoteknikken viktig for at psykologene som ekspertgruppe fikk gjennomslag i flere samfunnssektorer. Avhandlingen knytter på denne måten den norske historien tettere opp til internasjonal, og særlig nordisk, forskning på psykologiprofesjonens historie.

Exploring persistent postsurgical pain from the patient’s perspective 5 years after total knee arthroplasty

Vibeke Bull Sellevold — Fri, 20 Dec 2024 00:00:00 +0100

Bakgrunn: Artrose i kneet anslås å ramme 240 millioner mennesker globalt. Man regner med at totalt 9,6 % av menn og 18 % av kvinner over 60 år i verden, har symptomatisk kne-artrose. Symptomene på artrose er smerte, stivhet og nedsatt leddfunksjon. Når annen ikke-kirurgisk behandling er forsøkt uten symptomlindring, er total kneprotese (TKP) den foretrukne behandlingen ved moderat til alvorlig artrose. Dessverre opplever omtrent 20 % av pasientene vedvarende postoperative smerter 12 måneder etter primær TKP, 15-19 % av disse rapporterer om sterke smerter. Med en forventet vekst i TKP-kirurgi i løpet av det neste årene, blir antallet pasienter med vedvarende postoperative smerter ett år etter TKP betydelig. Det er lite kunnskap om disse pasientenes erfaringer med smerter 5 år etter TKP. Derfor inkluderer dette PhD prosjektet, pasienters erfaringer når vedvarende postoperative smerter utforskes i ett 5 års perspektiv.

Hensikt: Denne studiens overordnede hensikt var å bidra til økt kunnskap om vedvarende postoperative smerter hos pasienter 5-7 år etter primær TKP for artrose.

Metode: Avhandlingen har et hybrid mixed-methods (MM) design hvor to parallelle grener (en kvantitativ og en kvalitativ) og en MM gren kombineres. Dataene stammer fra spørreskjemaer og kvalitative intervjuer. De inkluderte pasientene gjennomgikk primær TKP for artrose i en høy-volums kirurgisk klinikk i Oslo. MM-designet tillater å belyse ulike perspektiver for kompleksiteten ved vedvarende postoperative smerter. Funnene integreres og presenteres i en felles sammenfatning: et «joint display».

Studie 1: kvantitativ gren (n=136). Et prospektivt longitudinelt observasjonsdesign ble anvendt for å undersøke assosiasjonene mellom preoperative faktorer, og smerte og smerterelatert funksjonsnedsettelse 5 år etter TKA. Socio Now Pop ble anvendt preoperativt for å samle demografiske data og data om komorbiditet. Pasientrapporterte utfallsmål inkludert i denne studien; The Brief Pain Inventory, og Hospital Anxiety and Depression Scale. For å teste og identifisere sammenhengen mellom utvalgte preoperative faktorer og smerte eller smerterelatert funksjonsnedsettelse 5 år etter TKP, ble statistisk signifikante faktorer fra univariate regresjoner inkludert i en multippel logistisk regresjonsmodell.

Studie 2: kvalitativ gren (n=23). Et eksplorativt-beskrivende kvalitativt design ble anvendt for å utforske tidligere erfaringer med smerte og psykisk stress hos pasienter med vedvarende postoperative smerter etter TKP. Individuelle semistrukturerte intervjuer ble gjennomført. Intervjuene ble analysert med kvalitativ innholdsanalyse.

Studie 3: MM-gren (n=23 kvalitative/19 kvantitative). Et mixed-methods-design ble anvendt, for å utforske pasientenes erfaringer med å leve med vedvarende smerte 5-7 år etter primær TKP. Deltakerne fylte ut Brief Pain Inventory spørreskjemaet på tre tidspunkter; preoperativt, 12 måneder- og 5 år etter operasjonen. Individuelle semistrukturerte intervjuer ble gjennomført én gang. Deskriptive statistiske analyser og ikke-parametriske analyser ble gjennomført for å sammenligne inkluderte pasienter med de ikke-inkluderte. I tillegg ble det utført to multivariate «mixed-models» for gjentatte målinger, for å estimere innenfor- og mellom-pasient variasjoner i tillegg til å vurdere effekten av tid på smerte-utfallet. De kvalitative dataene ble analysert med kvalitativ innholdsanalyse. Funnene ble integrert og presentert i en «joint display».

Resultater: Studie 1 viste at sterke preoperative smerter, flere smertefulle steder og engstelse var assosiert med moderate til sterke smerter 5 år etter operasjonen, Engstelse var i tillegg assosiert med smerterelatert funksjonsnedsettelse. Å være mann var assosiert med mindre smerterelatert funksjonsnedsettelse. Mer alvorlig artrose var forbundet med mindre smerter 5 år etter TKA-operasjon. Studie 2 identifiserte to hovedtemaer: 1) Smertefulle år – byrden av å leve med langvarig smerter og 2) Byrden av å leve med psykiske plager over tid. Deltakerne fortalte om alvorlige og langvarige knesmerter i tillegg til langvarige preoperative smerter andre steder i kroppen. De kvinnelige deltakerne hadde i tillegg smertefulle tilstander som mennene ikke hadde. Deltakerne fremhevet historier med engstelse, sorg og tap i nære relasjoner som viktige i sine erfaringer før kneoperasjonen. Mange opplevde en dobbel belastning av smerte og psykisk stress som preget livet i lang tid før kneoperasjonen. Studie 3 identifiserte tre hovedtemaer: 1) Vedvarende smerter ved daglige aktiviteter 2) En gjenvunnet følelse av velvære med forbedret livskvalitet og mindre smerte og 3) Kompleksitet i fysiske utfordringer. Noen deltakere erfarte fortsatt kortvarige smerter ved spesifikke bevegelser. Alle ga uttrykk for mindre smertepåvirkning i hverdagen på intervjutidspunktet. Andre smertefulle tilstander og plager opplevdes som hemmende i rehabiliteringsprosessen etter TKP. Ingen angret på TKP-operasjonen 5-7 år etter.

Konklusjon: Denne studien gir et innblikk i opplevelser knyttet til vedvarende postoperative smerter 5-7 år etter kneprotesekirurgi. Funnene identifiserer faktorer som kan avdekke sårbare pasienter for vedvarende smerter før operasjonen. Helsepersonell som samhandler med pasienter før operasjonen, kan bruke funnene fra denne studien til å informere og veilede pasienter om strategier for håndtering av smerte, aktivitet og andre ikke-kne-relaterte smertefulle symptomer i tiden før operasjonen. Videre kan det virke som pasienter som opplever forsinket rehabilitering kan dra nytte av personlig tilpasset støtte og veiledning lengre tid etter operasjonen for håndtering av smerter og fysisk aktivitet og for å justere forventninger til bedring og rehabilitering.

‘How will it hit us?’

Mari Serine Kannelønning — Thu, 18 Jan 2024 00:00:00 +0100

OsloMet Avhandling 2024 nr 1, Mari Serine Kannelønning. Thesis for the degree of Philosophiae Doctor (PhD). PhD programme in Social Sciences, with specialization in Information, Library and Archival Studies. OsloMet – Oslo Metropolitan University. Spring 2024.

ISSN 2535-471X (trykt)/ISSN 2535-5414 (online)
ISBN 978-82-8364-560-6 (trykt)/ISBN 978-82-8364-567-5 (online)

I get back with a little help from my boss

Hans Christoffer Aargaard Terjesen — Mon, 01 Jul 2024 00:00:00 +0200

Denne doktorgradsavhandlingen utforsker hvilken betydning ledelse har for retur-til-arbeid- prosesser (RTW) for arbeidstakere i jobber med høy autonomi, som vender tilbake til jobb etter mild traumatisk hjerneskade (mTBI). Til tross for at det foreligger omfattende forskning på TBI og RTW, har dette området hittil ikke blitt forsket på i et ledelsesperspektiv.

Ledelsesperspektivet er også svært sjeldent anlagt innenfor den mer generelle forskningen på RTW, arbeidsinkludering, sosialt arbeid og sosialpolitikk. Til samme tid fokuserer ikke den generelle ledelseslitteraturen på hverken TBI eller RTW-prosesser. Avhandlingen tar dermed sikte på å bidra med ny og praktisk innsikt til flere forskningsfelt og samtidig styrke kunnskapsgrunnlaget for beslutningstakere, sosialarbeidere og ledere, som alle er grupper som på forskjellige nivå er involvert i å håndtere sykefravær. Ved å fordype seg i kompleksiteten ved ledelse i mTBI- og RTW-prosesser, bidrar denne studien med verdifull ny kunnskap.

Avhandlingen er basert på kvalitative dybdeintervjuer med ti personer som var i en RTW- prosess etter å ha blitt utsatt for skade som medførte mTBI, og intervjuer med deres nærmeste ledere. I intervjuene med de ansatte ble det rettet søkelys på hvordan de erfarte at lederne håndterte RTW-prosessen og hvordan de vurderte ledernes innsats og handlinger. Intervjuene med lederne handlet om samme prosess, sett fra ledernes perspektiv. Under intervjuene med både de ansatte og lederne ble det rettet et særskilt søkelys på lederens handlinger, med hensikt å gripe ulike former for ledelsespraksiser som oppstår i RTW-prosesser etter mTBI. Disse intervjuene avdekket at de ansatte delte seg i to forskjellig leire: 1) Ansatte som var fornøyde med lederne og som tilskrev mye av årsaken til vellykket RTW til ledernes rolle i prosessen, og 2) ansatte som var svært misfornøyde med lederne. Intervjuene med lederne avdekket at lederne i de negative casene ikke i alle tilfeller delte samme opplevelse som de ansatte.

I avhandlingen identifiseres det syv hjørnesteiner (omtalt på engelsk som «cornerstones»), som konstituerer vellykket og verdsatt lederskap i RTW-prosesser etter mTBI. Disse hjørnesteinene omfatter i) empati og tillit, ii) tilrettelegging, fleksibilitet og handlingsorientering, iii) at lederne tar føringen for å sikre en vellykket RTW-prosess, iv) prioritere balansen mellom arbeid og privatliv, v) etablering av personlige relasjoner mellom leder og ansatt, vi) innovativ problemløsning og vii) etablering av jobbsikkerhet.

Studien av de vellykkede casene viser at ledelse spiller en avgjørende rolle for RTW- prosessen og understreker blant annet behovet for at ledere viser evne til å bremse de ansatte og beskytte dem fra å sette seg for høye mål i tilbakevendingsprosessen. Oppmerksomheten lederne retter mot restitusjon og å holde tilbake på kreftene utfordrer dermed konvensjonelle ledelsesteorier som fokuserer på ytelse og produktivitet. Til tross for dette finner studien gjenklang mellom funnene fra de vellykkede casene og teorien om transformasjonsledelse. Transformasjonsledelse betraktes dermed som en potensiell ledelsesinngang til vellykket RTW etter mTBI.

Studien erkjenner imidlertid at selv suksessfull og verdsatt ledelse ikke kan håndtere alle utfordringer og dokumenterer at i tilfeller der ansatte opplever omfattende og vedvarende symptomer, så kommer også god ledelse til kort.

I casene der lederne mislykkes blir det illustrert hvordan ledere kan hindre RTW-prosessen. Det blir også vist hvordan ledere, selv når de handler med de beste hensikter, kan sette sine ansatte i situasjoner der de føler seg frustrerte, triste og forlatt. Studien viser dermed også hvordan feilslått ledelse i RTW-prosesser kan ødelegge forholdet mellom ansatte og ledere. I de mislykkede casene går det igjen at de er preget av kommunikasjonssammenbrudd og ineffektiv støtte. Dette er funn som finner gjenklang i litteraturen om laissez-faire-ledelse, bevisstløs ledelse og tyranniske ledelse.

Ved å vektlegge den sentrale rollen ledere spiller i RTW-prosessen tar denne studien til orde for at yrkesspesialister/jobbspesialister bør utvide sin kompetansebase ved å inkludere mer kunnskap om organisasjon og ledelse. Ved å øke sin kompetanse innenfor organisasjon og ledelse, vil jobbspesialister ikke bare bli i stand til å aktivt hjelpe personer som skal vende tilbake til jobb etter mTBI, men også fungere som verdifulle ressurser og veiledere for ledere i de samme prosessene. Hvis jobbspesialister tilegner seg kompetanse slik at de aktivt kan bistå begge parter i fremtiden, kan de spille avgjørende roller for vellykkede RTW-prosesser.

Videre fremhever denne studien behovet for en nyansert tilnærming i arbeids- og sosialpolitikken, blant annet ved å påpeke at perspektivet som taler for «arbeidets kurative kraft» ikke kan anlegges som premiss ved mTBI. Ved mTBI er det avgjørende å anvende skreddersøm i RTW-prosessene slik at de unike behovene til hver enkelt blir ivaretatt. Videre presenteres et forslag om ‘forebyggende sykefravær’ etter mTBI, som innebærer en

revurdering av gjeldende sykefraværsretningslinjer, med sikte på å redusere faren for potensielle tilbakeslag i tilfrisknings- og RTW-prosessene. Dette understreker igjen nødvendigheten av at jobbspesialister i fremtiden også kan fungere som støtte for ledere.

Avslutningsvis tas det til orde for at fremtidige studier må holde tak i ledelsesperspektivet og at det bør bygges ytterligere kunnskapsbroer mellom forskning på RTW, arbeidsinkludering og ledelse.

NAFO 20 år

Andrea C. Falkenhaug, Dag Fjæstad, Line-Marie Holum — Thu, 17 Oct 2024 00:00:00 +0200

Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) ble opprettet av Utdannings- og forskningsdepartementet i 2004, og i 2024 er senteret 20 år. Dette markerer vi med en stor konferanse og ved å utgi denne artikkelsamlingen. Samlingen består av artikler om temaer som er sentrale for NAFOs arbeid, i tillegg til en presentasjon av NAFOs historie og noen av NAFOs prosjekter. Vi håper at artiklene vil være til inspirasjon for dere som jobber med barnehage og skole - både dere som allerede er involvert i flerkulturell opplæring, og dere som ønsker å lære mer om feltet.

Fagfeltet flerkulturell og flerspråklig opplæring har utviklet seg gjennom årene, og i dag er fagområdene viktigere enn noensinne. De fleste kommuner i Norge har de senere årene tatt imot flyktninger og skal legge til rette for at barnehagene, skolene og opplæringssentrene gjør dette på en god måte. NAFO tilbyr støtte og veiledning innenfor fagfeltet, blant annet gjennom våre nettsteder og ved å tilby kurs og kompetanseutvikling. Vi drifter også nettverk der lærere, PP-rådgivere, kommuner og fylkeskommuner kan utveksle erfaringer og kunnskap. NAFO utvikler dessuten flerspråklige ressurser som kan brukes i barnehage og skole. I tillegg tilbyr vi nettbasert tospråklig opplæring i fag (Fleksibel opplæring) til de kommunene som strever med å få tak i tospråklige lærere.

NAFOs målsetning er å være tett på praksis og bistå med det praksisfeltet har behov for. Vårt mål er at NAFO skal være en pådriver og drivkraft i arbeidet med flerkulturell og flerspråklig opplæring i mange år fremover.

Ny viten – ny praksis

Wed, 31 Jan 2024 00:00:00 +0100

OsloMet Skriftserie 2024 nr 2 av Anders G. Kjøstvedt, Eva Kosberg, Grete Vandvik, Ingrid Aspelund, Kristin Flacké og Inga Riseth.

ISSN 2535-6992 (online)
ISBN 978-82-8364-569-9 (online)

GREP-modellen: Gruppeveiledning for ergoterapistudenter i praksis

Mali Melhus, Lene Fogtmann Jespersen — Wed, 23 Oct 2024 00:00:00 +0200

GREP-modellen ble utviklet gjennom flere prosjekter og fagutviklingsarbeid i et samarbeid mellom Oslo universitetssykehus OUS og OsloMet, i perioden 2012-2023. Bakgrunnen for oppstarten av det første prosjektet var et ønske om å bidra til et tettere samarbeid mellom utdanning og praksis samt øke integreringen av teori i praksis. Dette samsvarer med nasjonale føringer som har løftet frem behovet for å styrke kvaliteten i praksisstudier.

Resultatet av disse prosjektene og fagutviklingsarbeidet er modellen som beskrives i denne manualen; GREP – Gruppeveiledning for ergoterapistudenter i praksis, 2. utgave. I dette arbeidet har det vært viktig at alle deler av prosessen ble gjennomført i et likestilt samarbeid mellom utdanning og praksis. Forfatterne av denne manualen har hatt hovedansvaret for prosessen. Det tette samarbeidet har gitt mulighet til å lære av hverandre, skape et felles språk, samt å få forståelse for og kunnskap om hverandres arena, både utfordringer og ressurser. Med denne manualen ønsker vi å synliggjøre betydningen av dette tette samarbeidet og at teori og praksis henger sammen i et likeverdig forhold.

Modellen og denne manualen er basert på flere års systematisk arbeid. Vi håper den fremover kan være et viktig bidrag i arbeidet med å styrke kvaliteten i praksisstudiene.

Avhørsmetodisk kvalitet i avhør av førskolebarn

Thu, 19 Dec 2024 00:00:00 +0100

Vold og overgrep mot barn er et omfattende og alvorlig samfunnsproblem. Avhør av barn som en sentral del av politiets etterforskning i slike saker har fått økt oppmerksomhet de siste årene. I møte med utsatte barn i avhør, hviler det et overordnet ansvar for å tilrettelegge for å gi barn de beste forutsetninger for å formidle sine erfaringer på en fri og upåvirket måte, med det formål å komme frem til sannheten om de forhold etterforskningen gjelder. Sentralt i denne prosessen er avhør av høy avhørsmetodisk kvalitet som innhenter nøyaktig og pålitelig informasjon på en adekvat og effektiv måte, og som ivaretar menneskerettigheter og rettssikkerhetsmessige prinsipper.

Riksadvokaten har spesifikt fremhevet ulike kvalitetsindikatorer i etterforskningsfeltet, herunder kompetanse, praksis, trening og evaluering, for å sikre målrettet og effektiv straffesaksbehandling i politiets etterforskningsarbeid. Saker som involverer sårbare fornærmede må behandles med særlig grundighet og prioritet. Betydningen av særskilte utfordringer i saker hvor barn er sentrale vitner, fordrer kontinuerlig oppmerksomhet mot kvaliteten på etterforskningen og avhørsmetodisk kvalitet for å ivareta både barnas og siktedes rettssikkerhet (Riksadvokaten, Rundskriv 1/2019).

Å tilrettelegge for at barn med ulike utviklingsmessige forutsetninger og erfaringsgrunnlag kan gi pålitelig informasjon i avhør er imidlertid en spesialistoppgave som forutsetter et bredt kunnskapsgrunnlag, spesialisert opplæring og ferdighetstrening over tid.

Denne rapporten presenterer funn fra Barneavhørsstudien, hvor det overordnede målet har vært å kartlegge avhørsmetodisk kvalitet i et nasjonalt utvalg av sekvensielle avhør av særlige sårbare personer, med utgangspunkt i internasjonalt anerkjente kvalitetsindikatorer og beste praksis. Rapporten gir et forskningsbasert kunnskapsgrunnlag som viser tendenser i nasjonal avhørspraksis på tvers av alle politidistrikter i Norge. Gjennom anbefalinger for ulike forbedringsområder og tiltak basert på forskningsfunn, er målet å bidra til større fokus på en forskningsbasert tilnærming i avhør av særlig sårbare, som kan bidra til økt støtte til politietterforskere som skal gjennomføre dette viktige og ressurskrevende arbeidet.

Fullføring og frafall ved OsloMet – storbyuniversitetet

Lasse Holtar, Kristin Vikan Sjurgaard — Wed, 10 Jan 2024 00:00:00 +0100

OsloMet Skriftserie 2024 nr 1, Lasse Holtar og Kristin Vikan Sjurgard. SPS – Senter for profesjonsforskning. OsloMet – storbyuniversitet. 2024.

ISSN 2535-6984 (trykt)/ISSN 2535-6992 (online)
ISBN 978-82-8364-565-1 (trykt)/ISBN 978-82-8362-566-8 (online)

Grunnskolelærerutdanningene – fullføring og frafall

Lasse Holtar — Fri, 02 Feb 2024 00:00:00 +0100

OsloMet Skriftserie 2024 nr 3, Lasse Holtar. SPS – Senter for profesjonsforskning. OsloMet – storbyuniversitet. 2024

ISSN 2535-6984 (trykt)/ISSN 2535-6992 (online)
ISBN 978-82-8364-570-5 (trykt)/ISBN 978-82-8362-571-2 (online)

Bakpå og frampå

Erik Børve Rasmussen, Anders Graver Knudsen, Rebecca Schmidt, Kim Tallerås — Wed, 09 Oct 2024 00:00:00 +0200

Hvordan skal vi forholde oss til kunstig intelligens (KI) i høyere utdanning? I dette notatet analyserer vi en rundspørring blant UH-ansatte på SAM, om deres tanker om og erfaring med KI i høyere utdanning og forskning. Rundspørringen ga både kvantitative og kvalitative data, og analysen kombinerer enkel statistikk med en enkel innholdsanalyse. Analysen trekker også på opplysninger fra et arbeidsmøte hvor KI i høyere utdanning ble diskutert, og på en ustrukturert informasjonsinnhenting fra instituttene ved SAM. Basert på analysen argumenterer vi for at fakultet både er langt frampå og langt bakpå vedrørende KI-teknologi. UH-ansatte ved SAM er langt frampå med bruk av KI-teknologi og bruker KI mye og til mye forskjellig, inkludert sentrale akademiske oppgaver. Derfor er også fakultetet langt bakpå med strategiarbeidet, og det haster å komme i gang med fellestenkningen rundt hva vi regner som god og grei bruk. Vi argumenterer også for at SAM har mange strategiske muligheter hva gjelder bruk og tematisering av KI i forskning og undervisning. Dessuten argumenterer vi for at SAM har et særlig ansvar for å bidra med systemiske perspektiver til universitetets retningslinjer og fagmiljøenes tenkning om KI. Analysen av rundspørringen gir flere nyttige innspill i så måte, og i notatet diskuterer vi flere av disse. Til sist gir vi 7 gode råd til fakultetets strategiarbeid.

Kompetansemangfold i Forsvarets toppledelse

Marit Nygård Halvorsen, Anne Birgitte Leseth — Tue, 11 Jun 2024 00:00:00 +0200

I denne rapporten presenterer vi resultater fra en kvalitativ studie om kompetansemangfold i Forsvarets toppledelse gruppe-1 og hva som kan hemme og fremme et slikt mangfold. Offiserene i Forsvaret, fra fenrik til general, er militære ledere med akademisk ledelsesutdanning og militærfaglig utdanning. Forsvarets toppledere inngår i gruppe 1, det vil si de militære gradene oberst, kommandør og høyere. Gruppe 1 utgjør i overkant av 200 personer. Formålet med studien er å få større innsikt i militære topplederes oppfatninger om kunnskap og kompetanse som kvalifiserer for en gruppe-1 stilling, og hva de forstår med kompetansemangfold i denne sammenheng. I lys av perspektiver på kunnskap og mangfold, diskuterer vi om det er et spenningsforhold mellom militær ekspertise og kompetansemangfold, eller om militær ekspertise er mangfoldig. Vi legger til grunn en forståelse av mangfold som tre former for klassifisering innenfor en gitt kontekst: 1) observerbare demografiske karakteristikker av mennesker, som for eksempel kjønn eller etnisitet, 2) personlighet, motivasjon og adferdstrekk, og 3) kunnskap og ferdigheter. Det er spesielt den siste dimensjonen som vektlegges i denne rapporten.

Offiserene spiller en avgjørende rolle for Forsvarets operative evne og mulighet til å nå de mål som til enhver tid settes for Forsvaret. For å sikre at Forsvaret får den kompetansen de trenger, er det derfor viktig å undersøke hvilken kunnskap og erfaring de øverste ledere besitter og hva som gjør dem rustet til å lede en organisasjon som Forsvaret. Gruppe 1 offiserer beskrives gjerne som en relativt homogen gruppe; personer med høy grad, høy gjennomsnittsalder og lang ansiennitet. De som innehar offiserstillinger i gruppe 1 i dag, har hovedsakelig sin arbeidserfaringen fra forsvarssektoren. Mangfold er en sentral verdi i det norske samfunnet, som også Forsvaret har forpliktet seg til å etterleve, som del av sitt samfunnsoppdrag. Mens det er en rekke studier av mangfoldsdimensjoner i Forsvaret, som kjønn, viser utredninger en manglende praktisering og iverksetting av mangfoldstenkning knyttet til kompetanse i Forsvarets øverste ledelse. Tidligere forskning argumenterer for at ulike former for strategisk seleksjon i rekrutteringsprosesser til gruppe-1 stillinger, der uformelle sosiale nettverk er av stor betydning for hvem som vinner konkurransen om stillingene, begrenser mangfoldet i gruppe 1. I denne rapporten vil vi undersøke nærmere hvordan søknads- og rekrutteringsprosesser til gruppe 1- stillinger foregår, ikke bare hvem som velges, men hvilken kompetanse som prioriteres.

Det overordnede forskningsspørsmålet er hvordan kompetansemangfold kommer til utrykk i rekrutteringsprosesser til militære toppstillinger, gruppe 1. Det er tre tematikker vi er spesielt opptatt av: 1) hvilken kompetanse militære topplederes oppfatter som sentral for en karrierevei mot en militær topplederstilling, 2) hvilke spenninger som omhandler militær ekspertise som kommer til uttrykk i søknad- og rekrutteringsprosesser til militære toppstillinger og 3) hvilke oppfatninger militære toppledere har om kompetansemangfold. Datamaterialet baserer seg på 16 kvalitative intervjuer med gruppe-1 offiserer og søkere til gruppe-1 stillinger. Kvalitative intervjuer gir oss tilgang til mangfoldstematikk ved at vi gjennom samtale med enkeltpersoner får ulike fortellinger om deres karrierevei og hvordan de har kommet i posisjon til en topplederstilling. Datamaterialet analyseres i lys av et profesjonsteoretisk og kulturanalytisk perspektiv på kunnskap og mangfold.

Rapporten består av 8 kapitler. I kapittel 2, introduserer vi Forsvaret som kontekst for studien med spesiell vekt på hvordan kompetanse organiseres. I kapittel 3 viser vi hva som kjennetegner offiserenes beskrivelser av hvilken kunnskap og kompetanse som kvalifiserer for en militær topplederstilling. En typisk beskrivelse av hvilken kompetanse som kvalifiserer for en vertikal karriere er summen av fysisk form og militær fremferd, utdanning og skolekarakter og ledertalent som kommer frem gjennom arbeidspraksis. Offiserene i studien har stort sett fulgt samme utdanningsløp fra befalsskolen til stabsskolen og har en masterutdanning. Innimellom utdanningen har de hatt pliktår med praktisk kontekstspesifikk arbeidserfaring, som for eksempel operativ tjeneste i internasjonale operasjoner eller jobb i forsvarsdepartementet. Et interessant funn i dette kapittelet er at offiserene ikke snakker om utdanning som kompetanse, men som noe man må ha for å komme videre. Operativ erfaring derimot og arbeidsbasert trening (on-the-job-training) blir understreket som sentrale kompetanseformer. Samtidig er bred erfaring og utdanning noe som til sammen gjør offiserenes kunnskapsbase mangfoldig. Kapittel 4 fokuserer spesielt på offiserenes oppfatning av søknads- og rekrutteringsprosesser til topplederstillinger. Det vi finner her bekrefter tidligere forskning om betydningen av sosiale nettverk i rekrutteringsprosessen. Sentrale aktører, som sponsorer og mentorer, kan hjelpe søkeren til å bli sett og være i «loopen». Spesielt vektlegges søkeres personlighet gjennom bruk av ulike personlighetstester. I offiserenes beskrivelser av rekrutteringsprosessen snakker de i liten grad om kompetanse. Det som anses som viktigst er hvem søkeren er, hva hen har gjort og hvor hen har vært. En fortolkning av slike fortellinger er at den kontekstspesifikke kompetansen tillegges mest vekt.

Kapittel 5 utdyper noen av funnene som omhandler søknads- og rekrutteringsprosessen og går nærmere inn på henholdsvis topplederes og søkeres erfaringer om seleksjon til gruppe 1-stillinger. I kapittel 6 undersøker vi mer eksplisitt hvordan begrepet kompetansemangfold forstås av offiserene i denne studien, og hvilken betydning de tenker at det har i den militære toppledelsen. Kompetansemangfold snakkes om i lys av tre dimensjoner; som et mangfold av utdanning og kunnskap, som et mangfold i personligheter og som et mangfold i kjønnssammensetningen. Her ser vi hvordan begrepet kompetansemangfold handler om noe mer enn bare kompetanse, og også kobles til hvem du er. Kapittel 7 diskuterer funnene i de ulike kapitlene samlet. Vi drøfter hvordan tenkning rundt kompetansemangfold kan utvikles med utgangspunkt gjennom eksempel med operativ kompetanse. Operativ kompetanse er den kompetanseformen som det er stor enighet om at «trumfer» all annen kompetanse. Det det er noe uenighet om, er hva operativ kompetanse skal romme av praksiser.

Det er spesielt tre fortellinger om kompetansemangfold som er tydelig i materialet: 1) Offiserenes kunnskap og kompetanse oppfattes som mangfoldig, og militær ekspertise i gruppe 1 kjennetegnes av kompetansemangfold, 2) i søknads- og rekrutteringsprosessene selekteres offiserene både med tanke på personlighet og kompetanse, der operativ kompetanse er avgjørende. Den militære ekspertisen oppfattes i stor grad som praktisk, selv om offiserenes kompetansebakgrunn er bred. 3) Kompetansemangfold som begrep er uklart for offiserene og ikke forankret i deres forståelse av hva som trengs i den militære toppledelsen. Samtidig mener noen at kompetansemangfold er bra og kan skape endring. I avslutningskapittelet diskuterer vi implikasjonene for Forsvaret av de ulike fortellingene og kommer med våre konklusjoner og anbefalinger om det videre arbeidet med kompetansemangfold i Forsvarets toppledelse.