Skriftserien

Instapoetry as a post-digital phenomenon

Camilla Holm Soelseth — 2025-01-31

Denne artikkelbaserte avhandlingen undersøker det kulturelle fenomenet instapoesi som plattformbasert poplyrikk. Dette innebærer å undersøke hvordan og på hvilken måte instapoesi er bundet til den digitale sosiale medieplattformen Instagram, ved en tilnærming til plattformen som en medieøkologi for instapoesi, samt hvordan den er sammenfletter, overlapper og interagerer med andre medieøkologier. Dette gir en mulighet til å studere både effektene av plattformens infrastruktur og plattformen som en infrastruktur. Studien anvender en blandede metoder fra digital humaniora for å besvare forskningsspørsmålet: Hvordan kan vi forstå instapoesi som et post-digitalt kulturelt fenomen? Instapoesi er situert i det post-digitale. Plattformisering er en spesiell artikulasjon av det postdigitale, og mye forskning har blitt viet til å undersøke plattformiseringen av kontemporær kulturskaping. Samtidig har den distribusjonelle vendingen innen humaniora, en infrastrukturalistisk og materialistisk nyorientering i studiet av lagring, overføring og tolkning av kultur, vist behovet for et fokus på effektene som medieinfrastrukturer har, ettersom de posisjonerer og former aktører, objekter og prosesser i medieøkosystemene for kulturskaping. Støttet av en omfattende datainnsamling av skandinavisk instapoesi i form av ca. 35 000 Instagramposter og postenes metadata, bidrar avhandlingen med en ny inngang til fenomenet. Den første artikkelen i avhandlingen analyserer innholdet plattformarkivene med tagget materiale tilknyttet den kjente norske instapoeten Trygve Skaug. Ved å redegjøre for på hvilken måte instapoesi er bundet til Instagram, bidrar artikkelen med en konseptualisering av den post-digitale distribusjonsprosessen til instapoesi som et definerende trekk for hvordan instapoesi beveger seg på, utenfor og gjennom plattformen. Artikkelen bidrar også med å skissere opp en sjanger av instapoesi: instalyrikken. Dette er lyrikk laget for den typen repetisjon som aktiveres av distribusjonsprosessene på Instagram. Den andre artikkelen, skrevet sammen med Dr. Eleonora Ravizza, handler om kuratering, kanonisering og tilgang til data. Vi argumenterer for at algoritmisk kuratering på sosiale medieplattformer gjør spesifikke verk mer synlige enn andre gjennom en annen utvelgelsesprosess enn det som er tilfelle for litteratur og andre typer kunst i andre kulturelle økosystemer. Dette påvirker også hva vi studerer som forskere. Vi argumenterer for at en fruktbar måte å omgå dette på er å samle inn og undersøke store datasett. Når denne type forskningspraksis blir stoppet av plattformselskapene, har det alvorlige implikasjoner for studiet av fenomener som eksisterer digitalt på disse plattformene. Den tredje artikkelen er en utforskning av fenomenet gjennom det store datasettet av instapoesi samlet inn fra Instagram. Utforskningen etablere flere aggregerte mønstre for fenomenets utfoldelse, og en visuell nettverksanalyse av emneknaggenes samforekomster ga kunnskap om temaer og emner, samt hvor instapoesien eksisterer på Instagram. Funnene fra denne artikkelen utgjorde videre grunnlaget for utvelgelsen av instapoet-kontoene som be undersøkt i den fjerde artikkelen. Den fjerde artikkelen undersøker plattformpraksisene knyttet til instapoesi ved å spørre når en poet er en instapoet. Sosiotekniske prosesser ble undersøkt for å gi innsikt i hvilke plattformiserte relasjoner som eksisterer mellom poetene, plattformen og publikum. Artikkelen argumenterer for å forstå instapoeten som en spesifikk rolle en poet kan inneha, som går utover det å bruke Instagram som et markedsføringsverktøy, og i stedet plasserer det i nærmere forbindelse med plattformbasert deltakelseskultur. Samlet viser artiklene at instapoesi er en spesiell artikulasjon av det post-digitale i form av å være et plattformisert lyrikkfenomen. De forskjellige artikulasjonene av plattformavhengighet og plattformspesifisitet som følger med det å være plattformisert, brukes til å teorisere instapoesi som poplyrikk avhengig av Instagram for distribusjon og sirkulasjon. Denne avhandlingen bidrar til studiet av moderne poplyrikk og til det viktige feltet kulturorganisasjon, hvor studiet av hvordan noe er organisert også innebærer å redegjøre for hvordan det former det det organiserer.

Group Recommendation Systems With Pairwise Preference Data

Roza Abolghasemi — 2025-01-31

Bakgrunn og Motivasjon: Gruppeanbefalingssystemer (GRS) er utviklet for å finne ut hva en gruppe mennesker liker og til å foreslå ting de vil ha glede av sammen. Disse systemene har som mål å matche de kombinerte preferansene til alle i gruppen. GRS er nyttig for sosiale aktiviteter som å se på film, spise ute og planlegge turer, hvor beslutninger gi et best mulig resultat for flere med ulike preferanser. Den største utfordringen er å kombinere de ulike preferansene til én anbefaling som gjør alle fornøyde. Denne forskningen fokuserer på å forstå hvordan grupper tar beslutninger og å utvikle algoritmer som nøyaktig kan forutsi hva en gruppe vil sette pris på. Å lykkes med å løse denne utfordringen kan gjøre gruppeaktiviteter mer hyggelige og harmoniske.

Målsetninger: Hovedmålet med denne forskningen er å foreslå nye metoder for gruppeanbefalinger som er rettferdige og presise. For å oppnå dette målet er seks forskningsspørsmål (RQs) formulert: [RQ1] Hvordan kan bruk av parvise preferansedata løse begrensningene ved enkeltratingsdata for å øke effektiviteten til GRS? [RQ2] Hvordan bidrar klynging av brukere basert på lignende preferanser til å forbedre rettferdigheten i anbefalingssystemer? [RQ3] Hvordan kan prediksjon av manglende data i parvise preferansedatasett effektivt håndtere kaldstartproblemet i GDM og GRS? [RQ4] Hvordan kan vi utvikle modeller for å bedre forstå og inkorporere påvirkningene blant medlemmers preferanser, og dermed forbedre gruppeanbefalinger? [RQ5] Hvordan kan utnyttelse av mangfoldige likhetsegenskaper hos brukere overkomme begrensningene til tradisjonelle gruppeanbefalingssystemer for å forbedre anbefalingsnøyaktigheten? [RQ6] Hvordan kan aggregasjons- og konsensusmekanismer forbedre gruppeanbefalingssystemer?

Metoder: Denne forskningen foreslo og anvendte metodologier som kan klassifiseres i tre hovedkategorier: Først benyttet vi parvise preferansedata og forutså manglende verdier. For det andre utforsket vi brukergruppering gjennom introduksjon av klyngingsteknikker som GcPp, MFP-basert mangfoldsklynging og GCN-basert mangfoldsklynging. I denne sammenhengen undersøkte vi forskjellige metoder for å beregne brukersimilaritet, hvorav noen ble foreslått for første gang. For det tredjeutviklet vi konsensus- eller aggregeringsmetoder som kombinerer individuelle brukerpreferanser for å danne en helhetlig gruppepreferanseprofil, som er essensielt for å konstruere gruppeanbefalingsmodellen.

Bidrag: Hovedbidragene fra denne studien inkluderer:

• Introduksjon av en entropibasert matrisefaktoriseringsteknikk for å forutsi manglende verdier i parvise preferansedatasett, som har bred anvendelse i gruppeanbefalingssystemer og gruppedynamikk.

• Forslag til flere metoder for å forutsi brukersimilaritet ved bruk av parvise preferansedata, som viser høyere nøyaktighet sammenlignet med enkeltratingsdata.

Disse similaritetsscorene ble beregnet ved hjelp av ulike metoder:

1. Brukersimilaritet basert på preferansegraf og grafkonvolusjonsnettverk (GCN).

2. Brukersimilaritet basert på brukervektorer hentet fra: a) Bruker-itemscores oppnådd fra matrisefaktorisering (MF). b) Brukerinnleiringsvektorer fra en trent matrisefaktoreringsmodell. c) Brukerinnleiringsvektorer fra vektene til et trent grafnevralnettverk.

• Utvikling av klyngemetoder for å gruppere brukere med lignende preferanser for å fasilitere generering av rettferdige gruppeanbefalinger, som:

1. Dominant set klynging.

2. Mangfoldsbasert klynging, som minimerer brukermangfoldsscorer innenfor grupper.

• Introduksjon av en konsensusmetode basert på brukerpersonligheter, som reflekterer virkelige scenarioer hvor brukerens bidrag til gruppebeslutninger avhenger av deres personlighetstrekk.

• Utvikling av aggregeringsmetoder som tar hensyn til bidragene fra individuelle brukere i den endelige gruppedynamikken. Disse bidragene beregnes ved hjelp av konsepter som Shapley-verdi og Wonderful Life Utility.

Between patient participation and healthcare standardization

Hege Johanne Magnussen — 2025-02-04

Denne avhandlingen utforsker organiseringen av helsearbeid i håndteringen av håndartrose i skjæringspunktet mellom pasienters deltakelse og helsetjenestens standardisering. Med økende sykdomsbyrde fra kronisk sykdom etterspørres nye måter å organisere helsetjenesten på. Pakkeforløp og oppgavedeling ansees som relevante strategier for mer bærekraftige helsetjenester. Dagens helsetjenester påvirkes også i stigende grad av standardiseringsprosesser sammen med økende krav om aktiv deltakelse fra pasienter. Samtidig endres forholdet mellom pasienter og helsepersonell når samarbeidet går fra å kurere sykdom og gi omsorg til å omhandle partnerskap og samskaping. Slike forandringer har betydning for aktørenes posisjonering og ansvarsområder når beslutninger skal tas rundt håndteringen av kronisk sykdom. Som en følge blir grensene for hvem som skal gjøre hva, når, hvor, hvordan og med hvilken kunnskap og ferdigheter stadig mer usikre og flytende når ansvar skiftes fra helseinstitusjoner og helsepersonell til kroniske syke hjemme. Arbeidsprosesser i helsetjenestene har blitt utforsket og forstått fra ulike fagdisipliner, posisjoner og perspektiver. Et særlig fokus på helseorganisasjoner og helseprofesjoner har ofte utelatt pasienter fra de aktivitetene som er involvert i arbeidsprosesser. Samtidig fokuserer litteraturen om pasienters arbeid på pasientens egeninnsats i håndteringen av kronisk sykdom. Imidlertid har det vært mindre fokus på hvordan pasienters og helsepersonells arbeid er sammenvevd og hvordan disse felles arbeidsprosessene formes av forventninger om pasienters deltakelse og standardisering av helsetjenester. Mot denne bakgrunnen utforsker denne avhandlingen forholdet mellom pasientdeltakelse og standardisering av helsetjenester i organiseringen av arbeidet med å håndtere kronisk sykdom. Avhandlingen er basert på intervjuer med pasienter og helsepersonell, samt observasjoner i kliniske konsultasjoner ved to norske sykehus spesialisert innen revmatologi. Ved å konseptualisere arbeid som handlinger fra pasienter og helsepersonell i forhandlinger om orden og endring på sykehuset, kombinert med aktiviteter knyttet til håndtering av en kronisk sykdom, søker denne avhandlingen å forstå noe av kompleksiteten som moderne helsearbeidsprosesser innebærer. Resultatene presentert i denne avhandlingen er tredelt. For det første formes pasienters handlinger før, under og etter kliniske konsultasjoner av tatt-for-gitt-ideer om håndartrose som noe som er vanlig og forventet med alderen. Dette gjør pasientens arbeid usynlig til tross for betydelige anstrengelser i dagliglivet, og illustrerer hvordan samspillet mellom pasienters og helsepersonells arbeid er forankret i forhandlinger, makt og avhengighet, som ikke bare påvirker beslutningstaking, men også bidrar til å holde pasientenes arbeid uten a syne. Likevel bidrar arbeidet som pasientene gjør med å håndtere kronisk sykdom i betydelig grad til å forbedre sammenhengen mellom de ulike oppgavene og aktørene gjennom sykdomsforløpet. For det andre er sykehusets arbeidsprosesser formet av en hierarkisk orden som påvirker forhandlinger og beslutningstaking. Den diagnostiske organiseringen av oppgaver bevarer revmatologens autoritet og kontroll over retningen på sykdomsforløpet, noe som setter i gang arbeidet til ergoterapeuter som øker sitt ansvar gjennom evidensbaserte anbefalinger innen revmatologi. I denne konteksten tilpasser ergoterapeuter egne terapeutiske oppgaver til revmatologenes medisinske oppgaver, noe som bidrar til å etablere den nødvendige sammenhengen for å holde behandlingsforløpet på rett kurs. Selv om dette arbeidet er sentralt, blir ofte ergoterapeutenes tilpasninger tatt for gitt. For det tredje er kunnskap om håndartrose konstruert fra ulike kunnskapskilder som bringes inn i konsultasjoner gjennom en polyfoni av ideer for å forstå kronisk sykdom. Det å nå nye forståelser i fellesskap fungerer som en katalysator for aktivering av påfølgende oppgaver når makt deles for å ta beslutninger som er forståelige og akseptable for både pasienter og helsepersonell. I denne prosessen bruker helsepersonell standarder som verktøy i stedet for å følge dem fullt ut, noe som gjør det mulig å samle relevante oppgaver til fungerende arbeidsprosesser. På samme måte og ved å stole på helsepersonell som setter dagsordenen, artikulerer pasienter arbeid og bringer oppgaver sammen når de gjør anstrengelser for å koble sin egen livsverden med helsetjenestens verden av standarder. Slike arbeidsprosesser som blir til gjennom samhandling, understreker viktigheten av å håndtere spenninger og viser hvordan arbeidet som blir utført gjennom sykdomsforløpet er en kompleks forhandlingsprosess der aktørene er avhengige av hverandre for å utjevne ujevnheter og konstruere en sammenhengende helhet. Dette sammenføyningsarbeidet fra pasienter og helsepersonell i å manøvrere mellom pasientdeltakelse og standardisering av helsetjenester er ikke oppgaver som er formalisert og tildelt bestemte aktører. Tvert imot blir de tatt for gitt av alle interessenter. Som en følge, får dette artikulasjonsarbeidet sekundær verdi i stedet for å bli anerkjent og opphevet som overordnet arbeid som muliggjør annet arbeid og gir resultater når pasienter og helsepersonell forhandler i lokale situasjoner. I en helsetjeneste i stadig forandring handler det ikke bare om å forberede helsesystemer og helsepersonell på den store pågående endringen i håndtering av kroniske sykdommer. Like viktig er det å sikre at pasienter er tilstrekkelig rustet til å håndtere sin kroniske sykdom i eget hjemmemiljø.

Generation of full-length mRNA transcriptome and miRNA target prediction resources utilized in the study of miRNAs associated with response to Moritella viscosa infection in Atlantic salmon

Sigmund Ramberg — 2025-01-31

Laks (salmo salar) er en viktig oppdrettsart for akvakulturnæringen. En av utfordringene for oppdrettslaks og villaks er smittsomme sykdommer. Blant disse er bakterien Moritella viscosa som forårsaker vintersår. Denne sykdommen forårsaker redusert livskvalitet og høy dødelighet blant oppdrettslaks. Som en del av arbeidet for å bekjempe denne typen sykdommer har forskere studert det genetiske grunnlaget for laksens respons på infeksiøse sykdommer. En type gener av særlig interesse er mikroRNA (miRNA). Disse spiller en viktig rolle i regulering og finjustering av ekspresjons-nivået til bestemte proteiner i mange arter ved å lede et stort enzymkompleks til spesifikke mRNA-transkripter (målgener). Mange slike målgener er nøkkelgener i immun-gen nettverk. Det har til nå vært vanskelig å studere funksjonene til miRNA i laks fordi målgenene er lite kjent. Dette skyldes blant annet manglende tilgang på 3’UTRer fra full-lengde sekvenserte transkripter. Karakterisering av kodende gener har generelt vært særlig utfordrende i laks på grunn av en salmonide-spesifikk hel-genom duplisering. Massiv parallell-sekvenserings metoder, som til nå har vært benyttet for å sekvensere transkripter, har ikke vært gode verktøy for å karakterisere transkripter når genomet, etter en slik relativt nylig hel-genom duplisering, har mange nesten identiske paraloge gener og pseudogener. I dette prosjektet benyttet vi hybrid-korrigering av PacBio SMRT-sekvenserte transkripter og en egenutviklet bioinformatikk-pipeline for å generere et de novo full-lengde mRNA transkriptom med komplette UTRer. Denne transkriptom-ressursen med 71 461 komplette transkripter fra 23 071 loci ga eksperimentell verifisering av 25% av referansetranskriptene for laks i refseq databasen. De fleste av transkriptene var imidlertid nye varianter av kjente gener (70% av transkriptomet). UTR-sekvensene til disse transkriptene og alle kjente miRNA fra laks ble benyttet i in silico prediksjoner for å finne sannsynlige målgener for hvert enkelt miRNA. Denne metoden var basert på vektet gjensidig bekreftelse, slik at hvert målgen var støttet av RNAhybrid-algoritmen samt minst to av de tre lignende prediksjonsalgoritmene vi benyttet for målgenprediksjoner. Det endelige settet med målgener for hvert miRNA ble publisert som en søkbar database (MicroSalmon). Denne databasen lar også brukere søke opp den funksjonelle (biologiske) annoteringen for alle de ulike målgenene. Databasen inneholder videre en oversikt over andre kjente og potensielt nye cis-regulatoriske elementer i UTR sekvensen til alle laksetranskriptene. Disse ble også identifisert via in silico metoder. Full-lengde transkriptomet og MikroSalmon var essensielle ressurser som ble benyttet i siste del av prosjektet. I denne delen identifiserte vi miRNA og proteinkodende gener som endret uttrykk i fisk smittet med M. viscosa. Disse analysene identifiserte 52 biologisk viktige miRNA (guide miRNA) og ~4500 mRNA som responderte på infeksjon med M. viscosa. De samtidige endringene i ekspresjonsnivå mellom miRNA og mRNA ble lagt til grunn for identifikasjon av målgener for de 52 guide miRNAene. Søk etter målgener i MicroSalmon ble derfor begrenset til de ~4500 M. viscosa-responderende transkriptene. Målgenene ble videre brukt i anrikelses-analyser som bekreftet at miRNA målgenene var overrepresentert i immungen nettverk og andre prosesser relatert til sykdomsrespons som sårheling, celledød, og respons til stress og blødning. Denne responsen fremstår som delvis organspesifikk. Det var en overvekt av gener relatert til generelle immunfunksjoner og produksjon av nytt blod i hodenyreprøver, mens hud og muskelprøvene nær sår hadde en overvekt av gener relatert til celledød og vekst av nytt vev. Disse resultatene samsvarer godt med studier fra andre arter, som også indikerte at mange av miRNAene identifisert som sykdomsresponderende i laks har viktige roller i lignende prosesser selv i fjernt beslektede arter. Analysene identifiserte også noen sykdomsresponderende miRNA som er spesifikke for teleost-fisker, deriblant miR-2188 og miR-7132. Denne studien gir ny viktig kunnskap om rollene til mange miRNA i respons på bakterielle infeksjoner i laks. Disse funnene kan legges til grunn for undersøkelser av fremtidig anvendelse av disse miRNAene ved biomarkør-assistert oppdrett av laks, eller som diagnostiske infeksjonsmarkører. Manipulering av deres uttrykk kan potensielt også være et terapeutisk virkemiddel som kan redusere skadevirkningene av M. viscosa-smitte i oppdrettsnæringen.

Hand hygiene, infection prevention and antibiotic use in nursing homes

Ida Hellum Sandbekken — 2025-01-31

Bakgrunn: Helsetjenesteassosierte infeksjoner (HAIs) er en stor trussel mot pasientsikkerheten. Beboere på sykehjem er spesielt sårbare for alvorlige konsekvenser ved en infeksjon, som sykehusinnleggelse og død, på grunn av sannsynligheten for redusert immunforsvar, flere kroniske sykdommer, polyfarmasi og ofte kognitiv svikt. Mange HAIs kunne vært unngått, og god håndhygiene er det mest kostnadseffektive forebyggende enkelttiltaket vi har mot spredning av infeksjoner. Infeksjoner blir ofte behandlet med antibiotika. Unødvendig bruk av antimikrobielle legemidler kan øke den antimikrobiellresistens, noe som anses som ett av de største globale folkehelseproblemene. Få studier har forsket på hvordan man kan bedre håndhygienen på sykehjem, og ingen fra Norge.

Hensikt: Denne studien hadde som mål å prøve ut nye metoder for å oppnå en langvarig atferdsendring i håndhygienepraksis, blant helsepersonell på sykehjem. Studien har utforsket håndhygienepraksis blant helsepersonell (Artikkel I), og infeksjoner og antibiotikabruk blant beboerne (Artikkel II). Videre ble effekten av intervensjoner vurdert, på både håndhygienepraksis og antall infeksjoner og antibiotikabruk i sykehjem (Artikkel III).

Metode: Denne kvasieksperimentelle studien inkluderte 22 sykehjemsavdelinger. Avdelingene rapporterte ukentlig om infeksjoner og antibiotikabruk i 18 måneder, fra februar 2021 til august 2022. Håndhygieneetterlevelse ble gjennomført med bruk av Verdens helseorganisasjon (WHO) sitt validerte observasjonsskjema. Observasjonene ble gjennomført i februar og mars 2021 og i september og oktober 2022. Etter seks måneder ble tre avdelinger som hadde gjennomsnittlige verdier av håndhygieneetterlevelse og infeksjonsrater valgt til å implementere intervensjoner, basert på Banduras teori om atferdsendring. De resterende 19 avdelingene fungerte som kontrollavdelinger og fortsatte normal praksis. Intervensjonene ble designet av tre forskjellige grupper: fagutviklingssykepleiere og ledere, “bedside” helsepersonell, og forskere som samarbeidet med sykepleierstudenter. Intervensjonene var basert på “social cognitive theory” og WHO’s multimodale modell, og besto av undervisning, plakater, ultrafiolett-lysboks og intervjuer.

Resultater: I den første studien (Artikkel I), ble håndhygienepraksis undersøkt i 20 sykehjemsavdelinger under COVID-19-pandemien. Sykepleierstudenter i praksis ved sykehjemmene gjennomførte observasjonene. Totalt ble 7316 indikasjoner observert, og håndhygiene ble utført i 58,3% av dem. Håndhygieneetterlevelsen gikk ned fra februar til mars (65,8% – 51,4%), og det var store variasjoner mellom de ulike avdelingene (26,4 – 83,1%). I tillegg var det forskjeller mellom ulike grupper helsepersonell, hvor håndhygiene ble utført og hvilken type indikasjon. Når helsearbeidere brukte hansker, var etterlevelsen bare 35,3%. I den andre studien (Artikkel II), ble infeksjoner og antibiotikabruk undersøkt gjennom de første seks månedene i 21 sykehjemsavdelinger. Resultatene viste 495 rapporterte infeksjoner, 53 sykehusinnleggelser og 11 dødsfall relatert til infeksjoner. Den totale infeksjonsraten var 5,37 per 1000 liggedøgn. Selv om datainnsamlingen var under COVID-19-pandemien, var urinveisinfeksjoner den vanligste infeksjonen. Av de rapporterte infeksjonene ble 97,6% av dem behandlet med antibiotika. Regresjonsanalyser viste at den største faktoren for økt infeksjon på en avdeling, var å være en korttidsavdeling. Den siste studien (Artikkel III), inkluderte alle de 22 sykehjemsavdelingene. Tre av dem fikk intervensjoner for å forbedre håndhygieneetterlevelsen. Etterlevelsen økte i intervensjonsavdelingene fra 54,7% til 60,9%, mens etterlevelsen gikk ned i kontrollavdelingene fra 59,5% til 51,3%. De tre “etter-indikasjonene” hadde den høyeste etterlevelsen av håndhygiene, og det var også disse som opplevde den største økningen i etterlevelse etter implementeringen av intervensjonene. Håndhygieneetterlevelsen når man brukte hansker forble lav, selv etter intervensjoner (38,9%).

Konklusjon: Håndhygieneetterlevelsen på sykehjem er for lav til å forhindre spredning av alle infeksjoner. Infeksjonsraten i norske sykehjem tenderer mot å være høy, sammenlignet med andre land. Disse funnene understreker behovet for å bedre håndhygieneetterlevelsen blant helsepersonell på sykehjem. Intervensjoner basert på WHO’s multimodale modell og med fokus på atferdsendring kan bedre håndhygieneetterlevelsen.

Between patient participation and healthcare standardization

Hege Johanne Magnussen — 2025-02-11

Attending Behavior in Matching-to-Sample Procedures

Live Fay Braaten — 2025-01-31

Denne avhandlingen består av tre publiserte studier som hadde som overordnet mål å evaluere ulike miljøvariablers effekt på restriktiv stimuluskontroll og observasjonsresponser, som er atferd ofte karakterisert som oppmerksomhet. Studiene 1 og 2 undersøkte restriktiv stimuluskontroll i matching-to-sample (MTS) prosedyrer med sammensatte stimuli. I begge studiene etablerte deltakerne responser i nærvær av sammensatte stimuli bestående av farge og form. Treningsprosedyren ble etterfulgt av en test hvor de to elementene i de sammensatte stimuliene ble separert og testet individuelt for å undersøke hvilken del av stimuli som utøvde kontroll over deltakernes responser. I Studie 1 ble restriktiv stimuluskontroll undersøkt i en identitets-MTS-prosedyre i to eksperimenter. Restriktiv stimuluskontroll ble demonstrert i Eksperiment 1. I Eksperiment 2 ble to grupper av deltakere sammenlignet med hensyn til forskjellige lengder på delay (0 og 3 s.) mellom presentasjonen av utvalget og sammenligningsstimuli under trening. Resultatene viste at flere deltakere viste restriktiv stimuluskontroll da de ble trent med 0s delay. I Studie 2 ble en arbitrær MTS-prosedyre arrangert med sammensatte og abstrakte stimuli trent som en stimulusklasse. En-til-mange og mange-til-en treningsstruktur ble brukt for å lære tolv betingede diskriminasjoner i to grupper med deltakere. Restriktiv stimuluskontroll ble testet ved å separere de sammensatte stimuliene og presentere elementene individuelt. Individuelle elementer ble også testet som en del av en stimulusekvivalensklasse. Deltakere som viste restriktiv stimuluskontroll, responderte kun riktig på fargestimuli de de ble trent med en mange-til-en-treningsstruktur. Mens de som ble trent med en-til-mange treningsstruktur, responderte mer variert. Studie 3 analyserte effekten meningsfulle stimuli har på øyebevegelser i en MTS-prosedyre og respondering i henhold til stimulusekvivalens. I dette eksperimentet ble øyebevegelser målt ved hjelp av en eye-tracker plassert på deltakernes hode. Her ble fikseringsvarigheten til forskjellige stimuli, antall overganger mellom fikseringer og antall tirals med gjentatt blikk til sammenligningsstimulusen målt. Flere av målingene viste at meningsfulle stimuli påvirker øyebevegelser ved at det redusere fikseringstid og antall fikseringsoverganger mellom stimuli.